Ole Bull

Ole Bull


Stages of Life
Largo posato e Rondò capriccioso; Norges fjelde;* Fantasy on «Lilly Dale»;** Vilspel i Lio;* Siste romanse**
Annar Follesø (fiolin); **Wolfgang Plagge (klaver); Kringkastingsorkester, dir. Eun Sun Kim
2L 159-PABD/SACD (57 minutter)

Da jeg vokste opp, utga prominente instrumentalister hele tiden innspillinger med korte concertante verker, som Beethovens to Romanser, op. 40 og 50, Berlioz’ Rêverie et caprice og Saint-Saëns’ Rondo capriccioso for fiolin, Chopins Krakowiak og Grande Polonaise og Francks Variations symphoniques.


Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin


De ble spilt på konserter også: en pianist kunne for eksempel spille en Mozart-konsert som avslutning på første avdeling, for så å vende tilbake med et slikt bonne bouche (sukkertøy, munnfull) som åpning på den andre. Men konserter er blitt kortere gjennom årene: ouverturen, engang toppmoderne, er luket ut, og samtidig er disse mini-konsertene fjernet også. Nå for tiden er det rett inn i konserten, bare symfonien etter pause, og så går du hjem. Dermed er det en stor glede å oppdage disse herlige show-stykkene av Ole Bull som jeg aldri har hørt før. Men jeg behøver ikke føle meg særlig skyldig. Ingen andre kjente denne musikken heller før partiturene ble rekonstruert av Wolfgang Plagge til denne innspillingen, som Harald Herresthal forteller i sitt utmerkede CD-hefte. Plagges restaureringsarbeid, med innsydde nye melodier og nytt materiale her og der, ville ikke plaget Bull. Han behandlet ofte sitt eget stoff som musikalsk Lego, byttet seksjoner mellom stykker som det passet ham, la inn lokale melodier som publikum ville gjenkjenne, og så videre. Selv om den første delen av Largo posato e Rondò capriccioso er mørk, og innledningen på Fantasy on «Lilly Dale» (som er med piano, med Plagge selv ved tangentene) nøler med å ta sats, har musikken i det store og hele en spenstig stemning, med en akrobatisk solo fiolinlinje som nesten forskrekker øret – og Bull tok i bruk et utall vektløse løp som sender Annar Follesø opp i de stratosfæriske høyder hvor han kan se Vaughan Williams’ stigende lerke rett i hvitøyet. Follesø mestrer denne pyroteknikken like lett som han kan klø seg i øret. Siste romanse er en rørende folkelig miniatyr, skrevet til en turné Bull la ut på sent i 1870-årene. Den er knapt tre minutter lang; alle de fire hovedverkene her varer rundt et kvarter. Slik jeg oppfatter dem, er de to norskeste – Norges fjelde og Vilspel i Lio – de mest originale og tiltrekkende, og de ville sikkert funnet veien inn i konsertrepertoarene hvis de fortsatt hadde plass for slike korte concertante stykker. Imellomtiden er dette en time med ren musikkglede i førsteklasses fremførelser, og som du venter fra 2L, førsteklasses lyd.



CD-anmeldelser