Skrevet av Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Jeg mener ikke å antyde at konserten er dårlig musikk. Den er til en viss grad vellaget, men i ambisjon – tross all poseringen i promosjonsmaterialet – er den ganske mangelfull. Det kan virke som en merkelig påstand for en uttrykkskomposisjon som en klaverkonsert, men komponistens noe sentimentaliserte nyenkelhetsstil er, etter min mening, virkelig ute av stand til å formidle noe med dybde. Tittelen skal visstnok «komme fra den gamle ideen om daimonen, den stille indre stemmen som vet». Etymologien og meningen med ordet er uklar, men om det har et element av det guddommelige er det også opprinnelsen til ordet «demon». Dessverre, det er hverken noe av det guddommelige eller demoniske i musikken som følger en buktende, slingrende kurs uten noe stort mål. Musikken er inspirert av historien om Odyssevs, de tre satsene heter «The Departure», «The Journey» og «The Return». Man lytter forgjeves etter Trojas fall, Polyphemus’ eventyr, Circe, eller nedslaktingen av hans følge ved hjemkomsten. Dette er kunst redusert til et musikalsk tapet. Selv om det er fint fremført og innspilt, er ikke dette noe jeg kommer til å høre på igjen.

I Ithaca Suite fokuserer Bellis fascinasjon for gamle greske myter litt mer på det som blir en mulighet for Belli til å spille duett med noen bemerkelsesverdige solister, som fiolinisten Eldbjørg Hemsing, gjestenes utvalgte, saksofonisten Jess Gillam og cellisten Raphaela Gromes. Synd hun ikke inkluderte en som Tine Thing Helseth til å røre litt opp i tingene, for etter en lovende start går denne altfor lange suiten bare rundt i ring. Solostykket for klaver Sonatina for Nausicaa er pent, men det er for lite, for sent. Da jeg hørte på albumet for andre gang, kunne jeg ikke unnslippe tanken på at ressursene kanskje hadde vært bedre utnyttet i mer fortjente innspillinger; jeg er sikker på at vi alle kunne komme opp med egne lister.