Olli Mustonen
Mustonen Strykekvartett Nr. 1. Klaverkvintett*
*Olli Mustonen (klaver). Engegårdkvartetten
Lawo Classics LWC1243 (44 minutter)
Olli Mustonen (f. 1967) er for musikkelskere kanskje best kjent som en glitrende pianist, men på samme måte som fortidens virtuoser har han også komponert et vidt spekter av musikk, ikke bare for sitt eget instrument. Som komposisjonsstudent hos Einojuhani Rautavaara, har Mustonen komponert tre symfonier, konserter for sitt eget instrument (blant annet den høyt ansette Fantasia i 1985) og tre fioliner (Concerto, 1998), solosonater for forskjellige instrumenter, blant annet obo (Sinuhe, 2005-6), gitar (Jehkin Iivana, 2004; arrangert som klaversonate, 2006) og cello (med klaver, 2006) samt kammermusikk, som to nonetter for dobbel strykekvartett og kontrabass (1995; 2000).
Mustonens stil er svært søkende og inkluderer tidvis klanger fra komponister han har fremført, fra Bach og de tidlige klassikerne til Bartók, Hindemith, Prokofjev og Sjostakovitsj. Formspråket er tonalt, stort sett av post-moderne type, opplivet med noen innslag av musikk fra sent i det 20.århundret, og de to verkene som er innspilt her er typiske eksempler på hans mestring av flere stilistiske tonespråk. Resultatet er fravær av det som kunne minne om Sibelius. I CD-heftet skriver komponisten om sine møter med Beethovens og Bartóks kvartetter i ungdommen, men det er egentlig bare sistnevnte som dukker opp av og til i den «eksepsjonelt vanskelige» veien til Strykekvartett nr. 1 (2016). Jeg tror den eksepsjonelle vanskelighetsgraden må forstås relativt, siden verket neppe når kompleksiteten i for eksempel de siste Sjostakovitsj-kvartettene eller noen av Schönbergs. Åpningen Impetuoso con passione e molto rubato (med sin insisterende, neddempede passasje mot slutten) er helt klart vanskelig i tonalitet og tekstur, den drivende Furioso e pesante som følger er mer utadvendt og fascinerende kort. Tempoangivelsen i tredje sats, Grave—Estatico e misterioso, forteller alt en behøver å vite om musikkens karakter, men ikke om dens dybder eller gripende elementer. Finalen går tilbake til markeringen av åpningssatsen, nærmere bestemt tilleggsbetegnelsen, Con fuoco all’Ungharese, og peker rett og kjærlig på den ungarske mester, Béla Bartók.
Klaverkvintett (2014) er et lettere, men ikke mindre verk enn kvartetten, hverken i innhold eller varighet. Det er, skriver komponisten, forbindelser i stemningen i åpningssatsen, Drammatico e passionate – det er mye av begge deler i de fartsfylte, spennende teksturene – med hans Symfoni nr. 2, Johannes Angelos, som var inspirert av en roman om Konstantinopels fall i 1453. Den midtre Quasi una passacaglia er et dyktig gjennomarbeidet variasjonsverk som er akkurat løst nok til å fortjene «quasi»-tittelen. Påvirkningen fra Sjostakovitsj er her ganske merkbar, dertil gunstig; det er også en snev av Ravel senere. Finalen trekker sammen trådene fra begge de foregående satsene til en luftig og optimistisk avslutning.
Engegårdkvartetten nyter et godt samarbeid med Mustonen i begge hans kapasiteter på platen, og dette blir manifestert i deres livlige fremførelser av verkene – de bestilte kvartetten og urfremførte den på Lofoten Kammermusikkfestivalen i 2017 – og kvintetten fremføres entusiastisk. Lawos lyd er helt topp, så platens korte varighet er beklagelig, spesielt ettersom det finnes en god del uinnspilte kammermusikkverk av Mustonen for strykere og/eller klaver som kunne har vært med. Likevel, la oss glede oss over det vi får.