Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Men la oss begynne med det grunnleggende: i sin fysiske form sprer dette settet med tre CDer de første tolv av Sjostakovitsj’ 24 Preludier og Fuger over den første CDen og legger de andre tolv på CD2. Stevensons Passacaglia legger beslag på den tredje, og hver av dem er over 80 minutter lang. Kanskje tror du at en samling preludier og fuger kan være et strengt, intellektuelt selvoppslukende prospekt; istedet rommer Sjostakovitsj’ op. 87 noe av den vakreste musikken han skrev. De som insisterer på at du må bedømme musikk ene og alene på sine egne betingelser, går glipp av halvparten her. 

Op. 87 er fra 1950-51. Da er Stalin allerede godt på vei inn i sin andre periode av morderisk paranoia, insisterte på at musikken til sovjetiske komponister skulle utrykke «sosialrealisme» – i hovedsak rett frem-materiale som massene kunne forstå. De komponistene som ikke gjorde det ble anklaget for «formalisme», angivelig et sted der formen var viktigere enn budskapet – og hva kunne være mer åpenbart fokusert på form enn et sett med preludier og fuger?

Disse verkene utgjorde i bunn og grunn en indre, underdrevet protest, som om Sjostakovitsj snakket til sin egen sjel, beskyttet fra verden utenfor så langt det var mulig. Det forklarer, tror jeg, den ekstraordinære renheten i teksturene her, klarheten i stemmeføringen, den foruroligende blandingen av vemod og blåøyd optimisme, av uskyld og smerte. Om og om igjen holder jeg pusten av all skjønnheten i denne musikken – og Fuge nr. 7 i A-dur må være et av de mest gjennomlyst vakre verk noen komponist har skrevet. Sjostakovitsj’ uanstrengte kontrapunkt – ars celare artem – skaper en kaskade av varmt kildevann som gradvis øker til en elv som møter havet.

Disse kontrapunktiske teksturene krevet klarhet fra pianistens finger og varme fra pedalføttene hans, og Igor Levits fremførelser er nærmest ideelle. Jeg la merke til en litt for hastig passasje i op. 87 som såvidt er i korteste laget? – en uvesentlig klage stilt overfor slikt fabelaktig spill. Han får det meste ut av kontrasten mellom stykkene også: Preludium nr. 12, for eksempel, er en sorgfull innadvendt passacaglia, der den etterfølgende fugen fremstår som et anspent, nervøst kamprop. Det er en typisk tilnærmelse: Levit gir de langsomme preludiene mye plass, slik at når Sjostakovitsj kjører musikken opp i gir, sparker fugene igang med et adrenalinskudd som øyeblikkelig kommuniseres til tilhøreren – Levits behandling av den fryktede Fuge nr. 15 fikk håret til å reise seg på armene mine.

Passacaglia on DSCH oppsto ved Stevensons keyboard i1960, da han skisserte et par sider med variasjoner over Sjostakovitsj’ musikalske signatur, men musikken fortsatte i ham og i løpet av det påfølgende året la han til variasjon etter variasjon til de samlet utgjorde en enorm lengde i tre paneler, hver av dem bestående av en lenke episoder som syntes å omfatte all musikkhistorie og mange etniske tradisjoner: her er en vals, en barokksuite, en fandango, et orgelpunkt som heter «til det fremvoksende Afrika», en skotsk pibroch (pipe-melodi), en nocturne, en marsj …. – alt lenkes sammen i denne mektige musikalske rekkefølgen. Det rare med Passacaglia on DSCH er at til tross for lengden, virker den ganske kort: den griper øret så fullstendig at den glir sammen i seg selv, som et teleskop i tid. Jeg har hørt verket live flere ganger, og de avsluttende sidene kommer alltid på meg mye tidligere enn jeg ventet. Levits tolkning fanger denne fornemmelsen av fremdrift på det mest gripende vis – og siden Stevenson selv var en av sin generasjons fremste pianister følger pianistisk fyrverkeri i passasje etter passasje, der Levit leverer spill av svimlende virtuositet, ikke minst i den kolossale Triple Fugue som kommer forut for det avsluttende variasjonssettet.

Sonys lydtekniker, Andreas Neubronner, har gitt Levit eksemplarisk innspillingslyd i ideell akustikk (Jesus-Christus-Kirche i Berlin), og Anselm Cybinski bidrar med en sympatisk tekst i CD-heftet. Sony har gitt designeren for mange fargeblyanter, slik at coveret er temmelig glorete, men du behøver ikke se på det! Alt tatt i betraktning er dette en av de viktigste utgivelsene i de senere år: den presenterer musikk og spill som får deg til å riste på hodet i forbløffelse.