Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

I tidligere tider ville Saiamonit (jeg klarer ikke å finne betydningen av ordet eller navnet, om det fins noen) sannsynligvis bli kalt en «nocturne», og det er noe nattlig over denne stort sett stille og beherskede kvarter-lange utviklingen. I likhet med hans andre stykker, orkesterverket Minor Details, for eksempel, er det en livligere del ca. ¾ ut it stykket, som fungerer som verkets uttrykks- og følelsesmessige høydepunkt. Verket er fylt med lys, ved hjelp av særlig diskantinstrumenter: fløyte, klarinett, 2 fioliner, harpe og klaver. Harpen er det sentrale instrumentet her når Hegge utvikler en spesiell stemming for å utforske kvarttonene, som ofte finnes i folke- og urfolksmusikk, som så veves sammen og spres til resten av ensemblet. Effekten er mild, ganske forklokkende og vakkert utført av sekstetten som utgår fra Trondheim-baserte SiTron (Sinfonietta i Trondheim), dirigert av komponisten.  

 I liket med Hegge (f. 1987; med en Spellemannpris fra 2017 med kvintetten Hegge), har Klaus Ellerhusen Holm (f.1979) røtter i avantgarde jazz, der han spilte klarinett og saksofon sammen med Hegge på kontrabass og gitar. Ingen av deres komposisjoner på denne platen har mye med jazz å gjøre, men man kan kanskje bruke betegnelsen «crossover». Om Saiamonit kan omtales som en nattlig studie i kvarttoner, er Holms Slik starter du en kortbølgeradio (2022, rev. 2024) en elektroakustisk fantasi bygget rundt et mislykket forsøk på å følge Googles AI-instruksjoner. Som resultat er det noe mer ustabilt enn, la oss si, Holms hypnotiserende, halvimproviserte jazztrio, Ballrogg (2010). Slik starter du en kortbølgeradio har også sine tekniske nyanser, med åtte musikere som driver inn og ut av opptil fem instrumentalgrupper, som må holde seg atskilt fra hverandre og følge uavhengige tempi og rytmikk. «Verden rundt» forteller det ukrediterte presseskrivet, «fins det små samfunn som fortsatt driver med AM* på uavhengig basis.» 

 Ellen Lindquist (f. 1970) er kanskje bedre kjent for samtidsmusikk-publikum og har utgitt en rekke egne plater de siste fem årene. Jeg ar anmeldt flere av dem. Den mest minneverdige av dem er kanskje hennes Konsert for gamelan-spiller og orkester, Mantra, utgitt på BIS i 2018 (BIS CD2340). Earth (2023) beskrives som «en meditasjon over jord-elementet, som legemliggjør en enkel, vedvarende og jordet energi». Vedvarende og jordet er en fantastisk beskrivelse av dette velklingende tonediktet for kammerbesetning der lydbølger stiger opp og bryter gjennom lytterens bevissthet som pusten til en enorm organisme – eller rotasjonen til en planet. SiTron er på sitt beste her, med feilfri intonasjon og samspill, der musikerne høres fullt ut engasjerte i Lindquists buede linjer. Dette vil jeg ha mer av.