Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

De fleste mislykkes av den enkle grunn at de hverken er fisk eller fugl eller ei «god suppehøne», som min mor pleide å si, og derfor lider av kompromittert identitet, og noe av det første vi forventer av musikk er at den vet hva den er og hvor den skal. Denne lykkes mer enn de fleste fordi den avslører seg i sin egen tittel: de «barokke» elementene blir mer enn dominert av de «orientalske» – og «orientalsk» er dessuten misvisende, siden de andre tradisjonene som presenteres her er fra Nord- og Vest-Afrika, grovt sett fra arabisk til malisk. (Den mannlige vokalisten her er Kouame Sereba som bor i Norge, men er født i Abidjan, hovedstaden i Elfenbenskysten.) Rolf-Erik Nystrøms artikkel i CD-heftet siterer Edward Said som omdefinerte «orientalsk» til ikke lenger å bety «fra Østen», men mer eller mindre alt sør for Roma (åpenbart i betydningen Roma i det 7. århundre) – ganske langt, spør du meg. Så hvordan er musikken? Det meste av den er langsom; melodilinjene er i hovedsak rapsodiske fremfor avslutning-rettet, og det er mye bruk av «eksotisk» perkusjon, ikke minst dodo og kalimba. Formelt sett plasserer de fleste av disse numrene en barokk sang inni en afrikansk, og dekorerer den med kvasi-improviserte instrumentallinjer, med Kouame Sereba i ytterdelene og Elisabeth Holmertz i det barokke sentrum. Enkelte ganger funker det, som når Kapsberger (ikke kreditert) redder spor nr. 8, men som helhet er det overraskende lite som får rytmefoten i gang. Etter en del rotete off beat-klapping som ville gjort enhver flamenco-musiker flau, bryter spor nr. 11 ut i en herlig vill jakt, og Nystrøm kaster all forsiktighet ut av vinduet i det 13. (og siste) sporet. Men den energien bruker lang tid på å komme inn.