Skrevet av MARTIN ANDERSON Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Uansett er jeg glad for at jeg endelig fikk tid til å gi den litt oppmerksomhet; det gjelder en fascinerende utgivelse av en del Lasso-musikk som ble sunget i bryllupet til Wilhelm av Bayern og Renate fra Lotringen (Lasso hadde da vært maestro di cappella ved det bayerske hoff i to år). Bryllupet var et svært statsarrangement som varte fra 22. februar til 10. mars, med Lassos musikk – strålende musikk – til de mer formelle innslagene underveis. Ekstra krydder i denne innspillingen er tilleggene av Lassos moresche, inspirert av afrikanske musikere som Lasso hadde hørt tidligere i livet. Lederen for Ensemble Origo, Eric Rice, hvis prosjekt dette synes å være, kaller morisca en «italiensk musikksjanger som karikerte svarte afrikanere» – men jeg er ikke så sikker på det. Det stemmer at slike moresche omfatter en grad av den parodien som ofte inntreffer i møtet mellom to kulturer som ikke kjenner hverandre, men Lasso synes å ha vært nøye med at de spesielle karakteristika i afrikansk musikk ble nedtegnet omhyggelig, og han beholder ord av afrikansk opprinnelse (takket være moderne studier, kan dette CD-heftet kaste klart lys over ordene i Kanuri, et språk som fremdeles tales i Nigeria, Niger, Tsjad og Kamerun, med lommer i Libya og Sudan). Moresche-musikken og i Lassos etterfølgende villanelle, er frydefullt lykkelig, spontaniteten byr på forfriskende kontrast til Lassos forfinede kontrapunkt – og det skamløst grove språket i enkelte av tekstene (noe av det veldig morsomt) kontrasterer ytterligere med den formelle latinen i åpningsdelene; Lasso hadde det opplagt moro, men det tyder også på at medlemmer av det kongelige hoff hadde sans for å slippe ut håret etter dagevis med høytidelige seremonier. Uansett vil oppdagelsen av at afrikanske musikere var involvert, selv indirekte, i feiringen av et av den europeiske renessansens viktigste dynastiske ekteskap komme like overraskende på alle andre som på meg.

 Bryllup burde selvsagt være lykkelige anledninger, selv de som ble arrangert på politisk grunnlag, og denne boblende herlige CDen kommer til å sette fart i føttene dine. Rice har fritt lagt til instrumentale stemmer til Lassos vokale linjer, noe som ytterligere beriker dem, og hans Connecticut-baserte musikere – sangere og instrumentalister – gjør dette banebrytende albumet både til en kilde for sosiomusikalsk innsikt, og en glede å lytte til. Rice’ enormt interessante CD-hefte rommer noe av woke-tøvet man venter seg fra amerikanske akademikere for tiden («Jeg er en privilegert hvit person»), men i det minste protesterer han ikke for mye, og hans prestasjon her er ubestridelig, rasistisk skyld eller ei. Slik jeg ser det behandler Lasso sine afrikanske kilder like respektfullt som de europeiske folkesangene han også benyttet, og det vi har her er et bemerkelsesverdig møte mellom kulturer, der europeisk adel tar et skritt tilbake for å gir plass for det vi nå kaller «world music» under en viktig dynastisk seremoni. Hva nå enn sannheten er (og kanskje finer vi aldri helt ut av det), byr musikken her – av svart og hvit opprinnelse – på en times fryd. Den omskriver også musikkhistorien.