Oslo Strykekvartett: Learn to wait

Oslo Strykekvartett: Learn to wait


Britten: Strykekvartett nr. 1 i D-dur, op. 25; Asheim: Strykekvartett nr. 3, «Learn to Wait»; Ligeti Strykekvartett nr. 1, «Metamorphoses-Nocturnes»
Oslo Strykekvartett
Oslo String Quartet OSQ001 (56 minutter)

«Learn to Wait» er den første utgivelsen på Oslo Strykekvartetts egen label, som ble sluppet i oktober 2024, en nesten like oppsiktsvekkende nysatsing som at ensemblet har sikret seg internettdomenet «stringquartet.com». (Hvordan klarte de det?!) 


Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen


Programmet inneholder to andre stk. «nr. 1» – Brittens og Ligetis første strykekvartetter – som rammer inn det korteste verket på platen, tittelsporet Nils Henrik Asheims tredje kvartett, Learn to Wait (2022). Den kompakte satsen på knapt ti minutter er bygget rundt en enkelt akkord som langsomt endres gjennom verket; disse endringene «følger tidsstrukturen i en norsk folkevise, som samtidig leverer de sentrale tonene i akkordene.» Den aktuelle visen er «Jøkolen og fagran fonni» fra Øst-Telemark. På komponistens hjemmeside står det at «Nils Henrik hørte Halvor Håkanes synge den, innspilt i hans versjon, og bruker den som bakgrunnsstruktur til dette stykket.» Hele melodien dukker opp, fordelt mellom de fire musikerne mot slutten, som et fragmentert bilde sett i glasskår på gulvet. 

Med et ukjent stykke kan det være vanskelig å avgjøre hvor godt, og til og med nøyaktig, det fremføres, men gitt skarpheten i tone og tekstur i Oslo Strykekvartetts fremførelser av Britten og Ligeti, tviler jeg ikke på kvaliteten på deres tolkning av Learn to Wait. (Tittelen er en skjev referanse til forstyrrelsen av musikk- og annet liv under pandemien.) Brittens Strykekvartett nr. 1 (ikke den tidligere unummererte – som forvirrende nok også går i D-dur – fra 1931, som han reviderte like før han døde) er fra 1941 under hans krigstidsopphold i USA. Det er et merkelig strukturert verk, den langsomme tredjesatsen, «Andante calmo», er nesten like lang som de andre tre til sammen. Oslo-kvartetten fanger godt opp følelsen av indre uro, på samme måten som de gjør det i stor-skala åpningsspennet, «Andante sostenuto – Allegro vivo». De to korte raske satsene (scherzo og finale) spilles også med stor eleganse. Denne versjonen tåler sammenligning med de beste innspillinger i vår tid. 

Ligetis Strykekvartett nr. 1, «Metamorphosis Nocturnes», ble komponert i 1953-54, før han flyktet etter den mislykkede oppstanden i Ungarn og før han gikk inn i sin mest banebrytende periode som eksperimentell komponist. Ikke desto mindre, og selv om den står i dyp gjeld til Bartók, er den banebrytende nok på sine egne premisser og et levende essay i sjangeren: det er ikke for ingenting at Ligetis yngre kollega György Kurtág kaller den «Bartóks syvende kvartett». Oslo-musikerne har kontroll på denne utvidete enkeltsatsen (en sekvens eller kjede av sytten enkeltdeler, nesten som variasjoner), som bringer frem hele verkets feberfantasier og lune humor. Kvartetten spilte stykket under sin LigetiFest i 2023, så jeg lurer på om vi snart får andrekvartetten fra 1968 på OSQ002, kanskje i kombinasjon med Britten og Asheims respektive oppfølgere? Hvis de spilles med den samme strålende klare lyd som denne første utgaven, blir det helt fantastisk!



CD-anmeldelser