Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Mark Adderley og Bjørn Kruse var også med på den forrige platen jeg anmeldte av Lien, Phonetix, sommeren 2016. På den platen ble den dominerende saksofonen tilført et vokalt element, i tillegg til ekstra instrumentalt akkompagnement. Her er fokuset på bare saksofon og klaver, sistnevnte med glitrende følsomhet av Sergey Osadchuk, som var et nytt bekjentskap for meg. Lytt spesielt til avslutningen av Olav Anton Thommessens nydelig beherskede, kvarterlange Somber Song (2000-1) for å høre et bemerkelsesverdig mykt og delikat duettspill; det virker så lett (men jeg er sikker på at det er svært vanskelig å få til). 

Liens fantastiske evne til å holde lange, melodiske linjer settes på prøve i Anders Eliassons Poem (1986-8), en rent instrumentell utvidelse av Thomas Tranströmers Längs radien. Osadchuks akkompagnement er en modell av subtilitet og nyanser. 

Eliassons Poem er blitt noe av en moderne klassiker i saksofonrepertoaret, i hvert fall i Norden, og det med god grunn. Det ble, som Thommesens Somber Song, skrevet til saksofonisten John-Edward Kelly, mens Ragnar Söderlinds Friesische Landschaft, Op 78, ble skrevet til den unge ildsjelen Rolf-Erik Nystrøm. Så vidt jeg kan forstå er dette fargerike tonediktet, men sitt imponerende midtre klimaks, opprinnelig komponert for bratsj og klaver i 2000 (spilt inn av Lars Anders Tomter in 2006, men denne Nordic Sounds-platen ser nå ikke ut til å være tilgjengelig andre steder enn på Soundcloud) og deretter tilpasset Nystrøm: men det kan ha vært omvendt! Det er betydelig kortere enn de andre verkene, med unntak av The Secret of Gyda (1989), skrevet av Kruse, som selv er saksofonist (og klarinettist) til innvielsen av nybygget til Norges musikkhøgskole i 1989. The Secret of Gyda er noe langt mer enn et leilighetssverk og fortjener en plass i det generelle repertoar. 

Merkelig nok er det bare Adderleys sære, sprudlende Out of Step (tittelsporet), som er skrevet spesielt for Lien, med Osadchuk som akkompagnatør. Dets noe sprukne, kantede linjer og lekende atmosfære setter an tonen, selv om de fleste av verkene som følger ligner mer på den lyriske codaen. Det avsluttende verket, Olav Bergs Saxifraga (2000), er kanskje det som ligger nærmest Adderleys stykke, og med omtrent samme lengde. På sett og vis er det det mest utforskende verket på platen (bemerkelsesverdig i et så forskjellig program), der det henter inspirasjon fra planteslekten med det vitenskapelige navn «steinbryter». Teknisk og uttrykksmessig er dette det mest flyktige verket på platen, og fremførelsen har en fantastisk virkning. Vakker, klar lyd fra Lawo. Produsert av Vegard Landaas som for øvrig bestilte Saxifraga.