Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Bansals stil, slik den presenteres på Parvat (2019-20; Sanskrit-tittelen kan oversettes som «Fjell») kan best beskrives som en blanding av vestlig og indisk klassisk musikk. Henrik Frisks interessante artikkel i CD-heftet handler mye om hvorvidt hennes idiom er «crossover» eller «world music», og om det å blande sjangre bryter med begge tradisjonene. Dessverre, ved å konsentrere seg om det spørsmålet (hans svar er at det er «en sammenveving av forskjellig stiler av musikalsk logikk») mislykkes essayet i å informere oss særlig mye om selve musikken, hva den er inspirert av eller om samarbeidet med orkestratorene av yttersatsene – Jan Martin Smørdal og Jon Øivind Ness. En tapt mulighet, så jeg vil forsøke å fylle inn de tomme feltene, noe jeg kan takke informasjon fra komponisten for. 

Parvat består av tre satser som spilles i ett, bestilt av KORK. Titlene på yttersatsene, Puria Dinasri og Bhimpalasi, er navn på ragaer i hinduistisk musikk. De tilhører forskjellige grupper, eller thaats, men koblingen mellom dem er at begge er laget for å spilles ved solnedgang. Bansal valgte dem imidlertid ikke på grunn av deres tilknytning til kveld, men fordi hun følte at de musikalske kvalitetene var det hun trengte til det som i realiteten er en trippelkonsert for fiolin, harmonium og tabla. Som hun forklarte i en notis til undertegnede, «jeg syns Puria Dunasri har en følelse av tåke og mystikk, mens Bhimpalasi er mer jordisk.» Når det gjelder tittelen på midtdelen for de tre solistene som trio «er 9½ bare taktarten! Satsen er fortsatt i Puria Dunasri raga.»

Orkestreringen deles, uvanlig nok, mellom Smørdal på åpningssatsen og Ness på finalen. «Jan Martin Smørdal skulle egentlig gjort første og siste sats, men av årsaker utenfor hans kontroll rakk han ikke deadline … [jeg hadde] lenge ønsket å jobbe med Jon Øivind Ness. Når alt kommer til alt syns jeg det var hell i uhell, Jon Øivinds orkestrering passer det tematiske og harmoniske materialet i Bhimpalasi, mens Puria Dunasri er med impresjonistisk og passer Jan Martins stil.»

Det ferdige verket avslører overhodet ikke noen stilistiske uoverensstemmelser eller inkonsekvenser; de tre satsene flyter sømløst over i hverandre. Den sentrale 9½ fungerer som en kombinasjon av langsom sats og felles kadens, selv om det er mange uavhengige soloer, spesielt for Sanskriti Shresthas livlige tablaspill. Bansal beskriver den som «mer tradisjonelt indisk, et kammermusikkstykke som veksler mellom komponerte elementer og fri form». Dette er i høy grad selve poenget med Parvat, siden Bansals «intensjon med de to yttersatsene var å utvide denne formen for musikalsk interaksjon til et orkesterformat. For å oppnå dette, laget jeg flere «moduler» – spesielt til introen på Puria Dunasri – og jobbet mye med førstefagottisten i KORK, Embrik Snerte, på ragaimprovisasjon til åpningen av Bhimpalasi.» Snertes atmosfæriske spill viser orkesterets helhetlige tilnærming, ypperlig ledet av Hannu Koivula. Vojtěch Prochászka er en fin samspiller, og tidvis også akkompagnatør, på harmonium, men fremfor alt flyter Bansals solofiolin vekselsvis drømmende og levende. Lawos lyd fanger hver eneste nyanse i denne flerlagskomposisjonen. En jeg vil komme tilbake til ofte, tror jeg.