Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Grunnen til at jeg har sitert såpass mye fra komponistens kommentar er at de semantiske og lingvistiske forskjellene han omtaler er indikasjoner på lyset og skyggen – virkelig skyggen – i musikken. Tango og nueva tango kan ligge i hjertet av Glorvigens komposisjonsstil – slik åpningskvintetten for bandoneon og strykere, Violent Tenderness (2012) bekrefter – men hans musikk kan spenne videre enn som så når det trengs. Selve tittelen på denne kvintetten synliggjør motsetningene som er en viktig del av hans uttrykk: kan man være voldsomt øm (eller ømt voldelig)? Glorvigen beskriver en episode i åpningsstykket Tango musculoso som «Det er som å stryke kjærasten over ryggen medan du tenkjer at du eigentleg er sint på denne same personen!» Den lyriske Milonga lenta virker på flere nivåer, og etter den blir finalen Groovy milonga utvetydig dynamisk og morsom. 

Quatour Diotima er likeverdige partnere med bandoneonen (faktisk virtuost sett) som de er i den avsluttende kvintetten, Polaco, med fire satser som hyller Polen (den ble bestilt av polske Apollon Musagète Quartet), den argentinske tangosangerer Roberto Goyeneche – hvis kallenavn var «Polaco» og – i finalen Chopins kjente Sørgemarsj. Finalen ser ut til å være den første satsen som ble skrevet, i 2015, resten ble lagt til i forkant av urfremførelsen i 2020. Med så mange – og ulike – gjenstander å hylle, føles Polaco mindre fokusert enn Violent Tenderness, men er ikke mindre virkningsfull av den grunn.

På midten ligger det problematiske verket, sangsyklusen Kykelipi (2020), med dikt fra Jan Erik Volds samling med samme tittel fra 1969. Her utvider Glorvigens stilistiske univers seg fra tango til nesten Weill/Weimar-lignende uærbødighet (i Ordprøven). Den hånlige storheten i hans komposisjon av Volds Pornodiktet står i omvendt proporsjon til ordenes infantilitet – hvilket selvfølgelig er meningen – men jeg kan ikke unngå å føle at Glorvigens melodiske sans kunne hatt bedre forhold andre steder. Kulturuke er smart utført. GLO2020s baryton Bernt Ola Volungholen behersker utrolig godt alle de forskjellige ytringsstilene som kreves, ikke minst i det avsluttende GNOREkvadet, men hans lyriske midtregister utnyttes for lite. Jeg kan ikke se Kykelipi som et verk mange vil vende tilbake til, bortsett fra som en litt masochistisk kuriositet! Uansett fantastiske fremførelser og lyd.