Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Selv om fire tiår er lenge nok til å legge et rosaskjær over de fleste minner, bærer jeg fremdeles med meg dolkestøtsspenningen i denne forestilingen. Vickers’ Grimes var et monster, psykologisk skadet, forbi menneskelig empati – langt fra de nesten visjonære kvalitetene Peter Pears forlente rollen med. Den ble skrevet for Pears, Brittens partner. Stuart Skeltons Grimes finner sin retning mellom disse to ytterpunktene; han fremstiller rollen som nesten mer bemerkelsesverdig for sin normale væremåte enn for noen som helst personlighetsforstyrrelse. Erin Walls dypt sympatiske skildring av Ellen Orford er like blottet for overdrivelse – hun er denslags tilforlatelige kvinne du treffer i butikken på hjørnet – og det gjør tragedien deres enda mer gripende. Men selv om de utgjør to teltstenger i reisverket, er Peter Grimes først og fremst en ensembleopera: landsbyrollene, individuelt og som gruppe, er den allestedsnærværende bakveggen tragedien utspiller seg mot – Grimes er like mye en koropera som Musorgskijs Boris Godunov.  

Fotografiene i CD-heftet – fra prøvene i Grieghallen i Bergen, november 2019 – er fra innspillingsperioden, men forestillingen var faktisk på en konsertant turné før den tid, og det borger for den uvanlig overbevisende innspillingen som helhet. Den er slående velsunget både av solister og kor, og orkesteret kan knapt ha spilt bedre. Det er noen småting man kunne kritisere (for eksempel er ikke Niesenes “Together we are safe” så tydelig artikulert som den kunne være), men slike klager svinner bort i den dype tilfredsstillelsen du opplever i møtet med noe så utsøkt velgjort som Grimes er her. Erin Walls altfor tidlige død kaster naturlig nok en skygge over denne prestasjonen, hun fikk brystkreft og ble bare 44. Men hennes tolkning, og hennes kollegers, er så altoppslukende mens du lytter at triste tanker blir lagt til side så lenge musikken varer. 

Bak alle de menneskelige følelsene finnes selvsagt havet, og det burde ikke overraske noen at en fremførelse som legger så grunnleggende energi inn i musikken så riktig, kommer fra Norge: tross alt kan du seile fra Bergen til Aldeburgh uten å se snurten av noe annet land. Kort sagt er dette noe av det beste Edward Gardner og hans Bergens-musikere har gjort. Fremfor alt minnet denne innspillingen meg på hvilket fantastisk verk Peter Grimes er: det finnes ikke en takt her som er kjedelig, og den kommer til å klinge i minnet ditt lenge etter at du har sluttet å lytte på den.