Portraits and planets

Portraits and planets

Hvorfor er det slik at svært dissonant musikk likevel høres så velklingende og behagelig ut når den spilles på marimba? (Eller, for den saks skyld vibrafon, klokkespill eller xylofon?) 


Skrevet av Guy Rikards


Dæhlin Passage Barré*. On Transposing Distance**. Portraits*,**,***. Traces et Instantanés***. Seul Près du Passage****
Trio neoN Trio; *Yumi Murakami (fløyte). **Karin Hellqvist (fiolin). ***Heloisa Amaral (klaver). ****Jennifer Torrence (marimba)
LabLabel LAB007 (52 minutter)


 Det er noe spesielt med marimbatonen som jevner ut klangprofilen slik at uansett hvor kantet eller ikke-tonal harmonien er, lindrer den fortsatt øret. Det er tilfellet med avslutningssporet på denne initiativrike utgivelsen fra LabLabel med musikk av Erik Dæhlin (f. 1976), den fortryllende, korte fantasien Seul Près du Passage, opprinnelig komponert i 1999, men revidert i 2005.

Alle stykkene på platen er komponert mellom 1998 – da klaversuiten Traces et Instantanés ble påbegynt (den ble fullført syv år senere, men i informasjonen på komponistens hjemmeside står den oppført bare med komposisjonsåret 1998) – og 2014, da trioen for fløyte, fiolin og klaver Portraits ble ferdig. Trioen er et sett med skildringer av bemerkelsesverdige kvinner, skrevet på bestilling av Trio neoN som spiller den med sprudlende intensitet. Det begynner med Zarah – den kontroversielle svenske skuespilleren Zarah Leander – fulgt av den beryktede tyske spionen Mata Hari, og Yuangri, en indisk pike. De tre satsene ble urfremført hver for seg, Zarah i Colombia i mai 2014, Mata Hari i Sør-Korea senere samme år og Yuangri i Oslo i januar 2015.

De tre andre verkene er alle solistiske for de faste instrumentene i Trio neoN, den første versjonen av Passage Barré, for fløyte og elektronikk (2004; en alternativ versjon stammer fra 2011), On Transposing Distance, for fiolin, også med elektronikk (2012) og Traces et Instantanés, seks abstrakte stykker for klaver (1998-2005). Sekvensen med klaversuiten slik den spilles på platen – i hvert fall med Apple Music slik jeg hørte den – er annerledes enn den som er offentliggjort på platecoveret. (Det er også verd å merke seg at de to Instantanés-satsene er nummerert 1 og 4 – komponistens hjemmeside lister ikke opp hvor mange satser som fins, så man må anta at det som her er med er komplett; kanskje nr. 2 og 3 ikke er fullført).

De individuelle fremførelsene av fløytist Yumi Murakami, fiolinist Karin Hellqvist og pianist Heloisa Amaral, samt gjesten på marimba Jennifer Torrence, er fantastiske og jeg tviler på at mer engasjerte tolkninger finnes. LabLabels lyd er fremragende. Innspillingene er gjort i Sofienberg Kirke i Oslo i september 2016.


Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen