Presteigne Premieres: New Music for string orchestra
Hyde/D Matthews/Williams/M Berkeley/Gunning/Watkins/Beamish/M Taylor Variations on “Lovely Joan” Butler Soprano Saxophone Concerto* Duddell Mnemonic*** Wood Beginnings: 3 Early Songs, Op 54**; Divertimento, Op 51
*Amy Dickson (sopransaksofon). **Rebecca Afonwy-Jones (mezzosopran). ***Katherine Baker (fløyte), Suzy Willison-Kawalec (harpe). Presteigne Festival Orchestra, dir. George Vass
Resonus RES 10279 (81 minutter)
Presteigne Festival, i Radnorshire i hjertet av Wales, har i løpet av sin nesten 40-årige eksisens (grunnlagt 1982) langsomt men sikkert blitt en av Storbritannias mest mest vitale musikkfestivaler. Siden 1992 har George Vass vært kunstnerisk leder. Han dirigerer denne jubileumsplaten med noen av de strykeorkesterverkene festivalen har urfremført gjennom de siste 20 årene.
Felleskomposisjoner med mange involverte er ikke noe nytt. De strekker seg fra 1500-tallets samlinger til klaversamlingen Hexameron – med stykker av Chopin og Liszt – og Genesis Suite, med bidrag av Schönberg, Milhaud og Stravinsky. Variasjonsstykker er det vanlige formatet i våre dager, men Variations on «Lovely Joan» (2017), kunne, uvanlig nok, vært skrevet av en enkelt komponist tross det store mangfold av tekstur og uttrykk i de syv variasjonene – åtte, hvis man teller med åpningstemaet Tema elaborate av Thomas Hyde. Lovely Joan er en engelsk folketone, mest kjent som sidetema i Vaughan Williams’ vakre Fantasia on «Greensleeves». Det er en fantastisk hentydning til Vaughan Williams’ Fantasia on a theme by Thomas Tallis i begynnelsen av Adagio molto, variasjon nr. 2, av Adrian Williams. De raske variasjonene – 1, 3, 5 og 7 av henholdsvis David Matthews, Michael Berkeley (en livlig «Frolic for Lovely Joan»), Huw Watkins og Matthew Taylor – driver variasjonene med uimotståelig energi. De mykere mellomliggende variasjonene er fortryllende, ikke minst Christopher Gunnings Andante (variasjon 4) og Sally Beamish’ Adagio; very still (variasjon 6). En fascinerende forbindelse mellom alle disse komponistene og Vaughan Williams er at alle har skrevet symfonier (jeg har anmeldt en del av dem tidligere), og det er spennende å høre dem arbeide i mindre former. Bestillingen markerte både festivalens 35-årsjubileum og Vass’ 60-årsdag, og blir nydelig spilt her.
De andre verkene er like fine og fremført på samme måte. Martin Butlers Konsert for solo saksofon og strykere (2009) ble komponert for den strålende saksofonisten Amy Dickson. Konserten er inspirert like mye av hennes fantastiske virtuositet som av John Coltrane (spesielt av sangen My Favourite Things) og et lite stykke av Butler selv fra 1994 med tittelen Hootenanny. Butler henter en rekke uvanlige klangfarger ut av saksofonen slik at et uoppmerksomt øre kan slite med å plassere instrumentet i begynnelsen. Amy Dickson kom tilbake for å spille inn dette pulserende stykket i fjor (da alle verkene ble tatt opp). Det samme gjorde fløytisten Katherine Baker og harpisten Suzy Willison-Kawalec i Joe Duddells Mnemonic (2004). Denne ensatsige minikonserten utnytter på en smart måte en kompleks struktur for å utforske flere musikalske ideer i forskjellige tempi, samtidig som det høres tiltalende enhetlig ut. I tillegg, på ulike måter, samler Hugh Woods bearbeidelser i 2010 av tre sanger fra sent 1950-tall, Beginnings, med en følelse av tapt uskyld og barndommens undring, og den korte Divertimento for strykeorkester, skrevet til George Vass’ 50-årsdag i 2007. Begge verkene fortjener langt større oppmerksomhet, og denne innspillingen står, trist nok, som et minnesmerke over Wood, som døde tidligere i år 89 år gammel. Resonus’ lyd er utsøkt, klar og naturlig.