Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Den er et nært søskenbarn av åpningssatsen i hans femte symfoni, like storhjertet og full av vidåpne landskaper. Den dansende scherzoen kunne ha stukket av fra Romeo og Julie: den har den samme ertende gi-og-ta-kvaliteten som ballettmusikken. Den utstrakte Adagio-satsen er noe av det vakreste Prokofjev komponerte – men i likhet med den langsomme satsen i Fiolinkonsert nr. 2, gjelder det observert skjønnhet, ikke opplevd skjønnhet. Jeg er overbevist om at Prokofjev befant seg et eller annet sted på autisme-skalaen, og når han skrev musikk for å uttrykke menneskelige forhold eller naturen, virker det som han betrakter det fra utsiden. Og finalen makter å flytte elementer fra tidligere satser ned i en av Prokofjevs motoriske, maniske marsjer.

Så omtenksomt av Petrenko å parre Prokofjevs 5. med den 21. til hans lærer Nikolaj Mjaskovskij (1881–1950). Mjaskovskij var en farsskikkelse for dusinvis av Sovjet-komponister, ikke bare på grunn av den dype innsikten i hans undervisning, men på grunn av integriteten i hans personlighet og fordi han nektet å smiske for myndighetene. (I løpet av partikongressen i 1948 utropte en i panelet denne hendelsen til historisk, og Mjaskovskij gryntet «Nei, hysterisk!» ut av munnviken.) Det endelige antallet symfonier fra hans hånd var 27; denne, utformet i et enkelt femten minutters strekk, er fra 1940. Den er i hovedsak lyrisk, med en del praktfulle klarinettinnslag, og med en mer energisk midtre del. I likhet med Prokofjevs 5. tryller den frem bilder av episke landskap; i motsetning til Prokofjevs 5. plages ikke disse landskapene sporadisk av voldsomhet – i de siste minuttene er de faktisk magisk fredfulle, som når dagslyset gradvis synker hen.  

Petrenko får utsøkt spill fra sine Oslo-musikere som like kyndig henter frem detaljene i begge verker så vel som deres grandiose struktur, og innspillingslyden kunne neppe vært bedre.