Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

De tre satsene, hver av dem i mellom ti og femten minutters lengde, folder seg ut i sitt eget tempo. De to første er skamløst mørke, teksturene er stort sett plassert lavt i orkesteret, og selv den avsluttende Vivace-satsen rommer en fornemmelse av at Sjostakovitsj vil forklare den påtvungne optimismen i finalen i hans femte symfoni: «Vår oppgave er gleden, vår oppgave er gleden» – du bare vet at han ikke mener det. Det påtvungne smilet i Prokofjevs finale var ikke tilstrekkelig til å veie opp de to første satsene, og verket ble forbudt. Men antagelig er dette den dypeste av hans symfonier: skjønnheten i midtsatsen av den femte symfonien er observert skjønnhet fremfor opplevd, men her fornemmer du at for engangs skyld mente Prokofjev (som sannsynligvis var autist) det virkelig. Hvis den stygiske dysterheten i de to første satsene ikke var tydelig nok, etterlater den knusende codaen i tredje sats og den bitre reprisen på den innledende galoppen liten tvil om at Prokofjev, nå en slagen mann, hadde gitt opp å følge partiledelsens ordre. Dette er den slags symfoni som Dostojevskij kunne ha skrevet.

Nikolai Jakovlevitsj Mjaskovskij (1881–1950) var kanskje den komponisten de yngre av Sjostakovitsj og Prokofjevs generasjon så aller mest opp til. Mange av dem hadde allerede vært hans studenter, men hans rolige klokskap og generøse personlighet var spesielt høyt ansett i en tid da staten selv gjorde sitt beste for å skape hysteri. Mjaskovskij skrev ikke mindre enn 27 symfonier – flere tror jeg enn noen siden Haydn, inntil Havergal Brian nådde sin nr. 28 i 1967 (han stoppet ved nr. 32 i 1968). Det umiddelbart slående ved Mjaskovskijs orkesterkomposisjon – som har sine røtter i Tsjaikovskij og Rakhmaninov – er at den fastholder lyrikken i sangene og kammermusikken (hans første cellosonate er rett og slett herlig), men han makter dessuten å benytte den til å generere drama. Nr. 27, fullført i november 1949, er som Prokofjevs nr. 6 i tre satser, den første leder inn i en dristig, militær marsjgang etter en langsom introduksjon. Den midtre Adagio er dypt bevegende der den folder seg ut i mild sorg – og i noe av den mest følsomme orkesterkomponering du kommer til å høre på lenge: finn et publikum som ikke blir rørt til tårer av denne skjønne musikken. Den virvlende åpningen av 3. sats leder til slutt til nok en tilsynelatende positiv marsj, mer subtilt tvetydig enn Prokofjevs finale, men tvetydighet kan gi musikk emosjonell kraft, og det skjer her.

Vasily Petrenko og Oslofilharmonien spiller begge verk fremragende. Det er neppe for store ord å si at jeg aldri har hørt Mjaskovskij spilt bedre, men det gjelder Prokofjev også, og der er nok av konkurranse. Petrenko tar seg god tid: han foretrekker å gi de komplekse orkesterstemmene tilstrekkelig klarhet til at de blir ekte virkningsfulle, og hans musikere belønner ham med spill som er suverent fra første til siste tone, alt fanget inn i forbilledlig lyd av Lawos teknikere. Philip Borg-Wheeler avslutter sin artikkel i CD-heftet med å slå fast at «Det er på høy tid at det blir blåst nytt liv i Mjaskovskijs musikk». Vel, så gode innspillinger som denne bidrar til saken, og jeg ber deg innstendig om å bruke tiden din på denne.