Prokofjev
Symfoni nr. 1 i D-dur, op. 25, nr. 2 i d-moll, op. 40, nr. 3 i c-moll, op. 44
Bergen Filharmoniske Orkester, dir. Andrew Litton
BIS 2174 (87 minutter)
Andrew Litton ser stort på Prokofjevs «klassiske» symfoni (1916-17): her er ingen hastige tempi, og han synes å behandle partituret som om verket er en konsert for orkester eller benytter orgelregistrering: de forskjellige seksjonene i orkesteret fremstår med uvanlig klarhet – nesten sikkert hjulpet av klarheten i BIS’ innspilling – skjønt Litton påminner oss i finalen om at det er unødvendig å skynde seg for å oppnå den ønskede virkningen: klarheten gir i seg selv et fartsinntrykk. Dette verket fremstår ofte som noe av en småfrekk jypling: kombinasjonen av Littons brede tilnærmelse og detaljerte oppmerksomhet på instrumentasjonen henter inn litt mer alvor.
Den andre symfonien (1924–25) utgjør en sterk kontrast til sin forgjenger. Den er faktisk nesten «anti-klassisk»: en svær, voldsom symfonisk allegro følges av et tema og seks kantete variasjoner. Åpningssatsen bruser av den ville, løsslupne energien som Prokofjev benyttet et tiår tidligere i sin Skytisk Suite, en tittel som bevisst fremkaller barbariet på tidlige tiders russiske stepper. Variasjonene er lettere, mer avslappet – til å begynne med, siden fysikaliteten i åpningssatsen tar innpå igjen. Temaet er ikke spesielt minneverdig, musikken begynner å vandre; Prokofjev prøver å samle tømmene mot slutten, men da har hesten løpt sin vei.
Den tredje symfonien (1928) benytter materiale fra Prokofjevs opera Den brennende engel (1919-27), omstøpt til en tradisjonell firesatsig symfoni. Den innledende satsen, som varer i fjorten minutter og er enda lengre enn den i nr. 2, tyder til å begynne med på at vi skal få mer av den jernskodde volden i det tidligere verket, men musikken gir snart etter. Andre sats er enda ett av Prokofjevs hjemsøkte landskaper, og scherzoen er engstelig og hemmelighetsfull, skjønt støttet av mektige fanfarer. Finalen tar oss tilbake til det hjemsøkte landskapet, men en tikkende figur i en trompet sier «Å nei, du!», og to minutter med vill kraft sparker inn og bringer verket til en ettertrykkelig, men urolig avslutning.
Gjennomgående er fremførelsene akkurat hva de bør være: forbilledlig rytmisk presise, men med den følelsen for storhet og kraft som Prokofjevs voldsomme visjoner krever. Dette er siste kapittel i Littons Prokofjev-symfonier med Bergen-Filharmonien på BIS – synd er det ikke er fler å se frem til.