Rakhmaninov
Symfoni nr. 2 e-moll, op. 27; Rakhmaninov ork. Stokowski Preludium i ciss-moll, opus 3, nr. 2
Sinfonia of London, dir. John Wilson
Chandos CHSA 5309 (64 minutter)
Jeg har ønsket flere nye Chandos-innspillinger velkommen med begeistring. John Wilson som dirigent for the Sinfonia of London – et håndplukket orkester med Londons beste musikere – og Rakhmaninovs Symfoni nr. 2 (oppfølgeren av deres nr. 3 i fjor høst), er det ideelle utstillingsvinduet for blandingen av presisjon og varme som er blitt varemerket på deres fremførelser.
Platen innledes med Stokowskis orkestrering av det berømte Preludium i ciss-moll, det klinger som en nyoppdaget operaouverture av Mussorgskij, den dødelige messingen antyder at temaet kunne være verdens undergang. Det er ingenting dvelende i Wilsons tempi; han spiller fugatoen i andre sats med halsbrekkende hurtighet, og finalen begynner med og opprettholder et fabelaktig momentum. Wilson trekker ikke like mye følelse ut av den enorme Adagio som for eksempel Ashkenazy finner der, men klimakset får deg uansett til å fryse på ryggen, og den fornemmelsen av forløsning og begeistring som Wilson finner i de siste partitursidene, fikk meg nesten til å reise meg og juble. David Fanning (en ekspert på russisk musikk) bidrar med et lysende essay i CD-heftet, Chandos’ lydteam lar deg høre alt som skjer i orkesteret, uansett hvor tette teksturene er – og spillet! Vidunderlig!
