Rakhmaninov
Symfonier nr. 2 og 3, opp. 24 og 44; De dødes øy, op. 29
Philadelphia Orchestra, dir. Yannick Nézet-Séguin
Deutsche Grammophon 486 4775 (to CDer: 62 og 61 minutter)
Enkelte magasiner, aviser og radiostasjoner ber sine kritikere om å liste opp «den beste innspillingen» av det ene eller det andre musikalske mesterverket. Men det er et ganske tåpelig oppdrag: det finnes ikke bare én vei til sannheten. En dirigent kan la deg høre forskjellige aspekter ved en Brahms’- eller Beethoven-symfonier, og pianister kan presentere fremførelser av Beethoven-sonater for deg som er like dybdeborende som de er forskjellige.
Disse Rakhmaninov-innspillingene er nettopp utkommet, men likevel ser jeg at noen av mine kolleger allerede hyller dem som de «beste» som er tilgjengelige for tiden. Det er tøv, men jeg må innrømme at jeg forstår hvorfor: du må bore dypt for å høre musikken i bedre utførelser. Alle tre verkene er episke i størrelse, spesielt Symfoni nr. 2, og Nézet-Séguin innser åpenbart at hastverk er lastverk. Første gang jeg hørte ham live, var for omkring femten år siden i Bruckners 8de, som han ødela ved å øke tempo inn i klimaksene, men han har tydeligvis lært overbærenhet siden den gang. Hvis du for eksempel har lest Solsjenitsyns Gulag-arkipelet eller Tolstojs Krig og fred, er du kjent med den spesielle russiske måten å kombinere det grandiose med detaljer på: det var den etablerte uttrykksmåten innen russisk romantikk før forfattere og komponister andre steder plukket opp metoden. Nettopp denne tilnærmingen gjør disse innspillingene så givende: Nézet-Séguin lar strukturene folde seg ut i sitt eget tempo, men han er også våken for bittesmå detaljer i musikken, slik at øret samtidig fascineres av det store og det lille i disse fremførelsene.
Rundt de siste to tiårene av sitt liv, hadde Rakhmaninov et personlig forhold til Philadelphia-orkesteret, og nesten hundre år senere virker det om dagens musikere ønsker å demonstrere hvor mye det har betydd for dem: musiseringen her er superb. Om og om igjen beundret jeg en eller annen del av spillet – og så visket et eller annet stort klimaks ut den slags analytiske tanker mens en bølge av følelser fikk håret til å reise seg i nakken min. Nå og da avslører et bang eller kræsj at dette er live innspillinger, og det er synd at DGs lydingeniører ikke gikk gjennom dem og klippet ut slike mindre forstyrrelser, men det er et lite minus stilt overfor en slik prestasjon. For øvrig er innspillingslyden fenomenal, med like deler klarhet og kraft.
Dette dobbeltalbumet (jeg går ut fra at du går for CD-versjonen) er en del av Nézet-Séguin og DGs komplette gjennomgang av Rakhmaninov. Symfoni nr. 1 og Symfoniske danser ble utgitt til blandede kritikker for over to år siden (på 483 9839), men nå må jeg gå tilbake og sjekke det ut selv. Og jeg ser at klaverkonsertene med Yuja Wang straks lander i postkassen min – så følg med her!
