Skrevet av Martin Anderson I Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Gudene må vite hvor mye DG har satset på den, men all glamour og pazazz til tross, er den et togkræsj i musikalsk sammenheng. Yuja Wangs overveldende virtuose teknikk er uomtvistelig, men det faktum at du eier en Ferrari gir deg ingen rett til å kjøre den i 150 km i timen hele tiden – og hvis du ikke oppfører deg ansvarlig overfor andre som ferdes på veien, ender det med blodbad i dine spor. 

Offeret her er selve musikken: alle store musikkverk har en grunnleggende puls, og i Rakhmaninov-konsertene er den stort sett heller opphøyd og langsom, siden det er mot den bakgrunnen det pianistiske fyrverkeriet utspiller seg. Å spille alt i halsbrekkende raskt tempo bare fordi du kan, svekker valutaen og stjeler verdighet fra musikken. Dudamel er selvsagt tvunget til å legge seg i 5. gir for å holde følge. Uansett hvilket av disse verkene du lytter til, oppdager du fort at hennes supervirtuositet fører til avtagende avkastning, og den unaturlig briljante teknikken hennes oppløser seg i en slags fingerdiaré – med musikalske tanker som farer forbi i rasende fart, som duer fanget i en orkan – hun får ikke gitt dem den den tiltrengte artikulasjonen. 

Det finnes passasjer i (for eksempel) den berømte innspillingen av den tredje konserten fra 1978 med Vladimir Horowitz og Eugene Ormandy, hvor Horowitz – til alt overmål i sitt 75. år – går bananas og produserer spill som får håret til å reise seg i nakken din; og han finner et øyeblikks rent raseri i kadensen i 1. sats som nesten er skremmende. Wang ofrer den slags makro-artikulasjon gjennom den maniske naturen i sin mikro-artikulasjon: statuer rager ikke opp når du har en åker full av dem. For all del, lytt til den på Spotify og spør deg selv om du finner musikk i en slik tilstand av nervøs spenning tiltrekkende – men ikke bruk pengene dine før du har gjort det.