Ronald Center: Chamber & Instrumental music, Volume 2
Center String Quartets Nos 1-3
Fejes String Quartet
Toccata Classics TOCC 0533 (71 minutter)
Ronald Center (1913-73) er fortsatt en lite kjent komponist, selv i hjemlandet Skottland. Det kan delvis skyldes at han kom fra beskjedne forhold i nord-vest-Skottland og ikke fra Edinburgh eller Glasgow. Ikke desto mindre var han kjent med det fleste musikalske trender på midten av 1900-tallet – ofte takket være BBCs program 3 og skotske sendinger, noe disse tre strykekvartettene viser i stort monn. Hans musikk står seg godt i sammenligning med samtidige kolleger.
Centers Strykekvartett nr. 1 (1955) er i klassisk firesatsig form, og som i nr. 2 (1962-4) er scherzoen plassert som andresats. Alle tre kvartettene åpner med en langsom (Lento eller Adagio) introduksjon, som fungerer som en opptakt til hovedåpningen av satsen, der strukturen er svært fri, men med et hint av sonateform. Center var svært influert av Bartók og den mer hjemlige Benjamin Britten. Ingen av disse pleide å bruke konvensjonell sonateform.
Innersatsene i Kvartett nr.1 utgjør et fint kontrasterende par: den livlige scherzoen Allegro ma non troppo, en vill alve- eller trolldans, følges av en spøkelsesaktig og intens Adagio. Finalen klarer å forene disse trådene til en sammenhengende helhet, med folkelige elementer i mer mekanistiske teksturer. Selv om Kvartett nr. 2 ytre sett ligner i struktur, følger den et annet uttrykksmessig spor helt fra start, med den innledende Lentoens overlappende linjer. Innflytelsen fra Bartók – spesielt hans 4. og 5. kvartett – er tydeligere, ikke bare i de skarpe, dissonerende harmoniene. Vivace-scherzoen er morsomt basert på en populær skotsk hornpipe, Jack the Lad, som langsomt tar form i løpet av satsen. Den påfølgende Mesto er – bevisst eller ubevisst – formet over den kjente Adagio for strykere av Samuel Barber (opprinnelig var den en del av amerikaneres Kvartett op 11). Den følelsesmessige atmosfæren er definitivt kjøligere og mindre intens, men ikke mindre vakker. Den dansende finalen utgjør en fin avrunding.
Fremførelsene til Fejes Quartet – som holder til i Skottland, men medlemmene kommer fra Ungarn, Bulgaria og Singapore – er vakkert nyanserte og sympatiske. De skjærer gjennom den litt skremmende stilen med misunnelsesverdig musikalitet, og gjentatt lytting drar en inn i Centers bemerkelsesverdige, individuelle musikalske verden, ikke minst i Strykekvartett nr. 3 (1967), der den syvsatsige strukturen minner om Sjostakovitsj’ 11. kvartett fra 1966 eller Holmboes 14. fra 1975. Toccatas innspilling er absolutt førsteklasses, og registrerer hver eneste nyanse i musikken. En fremragende plate, som bli bedre jo mer man lytter.
