Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Resultatet er en klangverden som er helt individuell, en som virker eldgammel og moderne på samme tid. Ofte projiserer den også samtidig en monumental fornemmelse av størrelse og en bevissthet på den mest intime skjønnhet. Kanskje er Rosners nærmeste musikalske fetter Vaughan Williams, men det er en høytidelig grafisk kvalitet i musikken hans som har fjerne ekko av Bruckner. 

De «Ni» i tittelen The Chronicle of Nine, Rosners eneste fullskala opera (1980-84) refererer til de ni dagene som utgjorde regjeringstiden til Lady Jane Grey (ca 1537-54), som var Englands dronning fra 10.-19. juli i 1553. Kong Edward VIs testamente erklærte at arverekken til tronen skulle gå gjennom Janes mor. Slik ble Jane – en protestant – gjort til dronning og kravene fra den katolske kusinen Mary Tudor avvist. Jane var etter sigende en av sin samtids høyest utdannede kvinner, og en motvillig dronning. Marys appetitt på makt var mye sterkere, og hennes støttespillere styrtet dronning Jane som ble dømt for forræderi og henrettet, til tross for at hun var helt og holdent uskyldig. 

Carson Coomans utmerkede artikkel i CD-heftet slår fast at «Tudor-epoken og tematikken var midt i blinken for Rosners musikkspråk. Hans forkjærlighet for renessansens modale polyfoni og dansemusikken i sen-middelalder og tidlig renessanse er tydelig i nesten alle hans verk, men står helt i forgrunnen i operaen [ … ]: fri, treklang-modalitet; et fleksibelt rytmisk språk, inklusive mye bruk av asymmetriske verseføtter, og frodig, romantisk orkestrering.»

Verket åpner med en rekke utsøkte modale akkorder i strykerne, uforutsigelige, men uavvendelige harmonier, som støttes av harpe-glissandi og messingfanfarer, og slik spiller preludiet seg ut, mens de private og offentlige sfærene som er i konflikt settes opp mot hverandre. En «ballade» for tenor og orkester – en operatisk lutt-sang, faktisk – inntar scenen og inviterer publikum til å lytte til  the «chronicle of nine», et formelt grep, en verfremdungseffekt som peker på at verket går mer i retning det rituelle enn det spiller direkte på det menneskelige drama à la Puccini. Egentlig spiller orkesteret hovedrollen, og sangrollene løftes med av instrumentallinjene som folder seg ut og seiler som skip på havet. En introduksjon av Rosner selv – det innledende essayet i det generøst informative CD-heftet, beskrev vokalstilen som «lidenskapelig resitativ». Rosner utnytter det formelle i fullt ut: Janes bryllup utgjør inngangen til en ballett, en timinutters sekvens med tre renessansedansere – alle selvfølgelig kledd i Rosners rike orkesterteksturer – og hennes tiltredelse genererer applaus fra koret.

Til tross for hans stiliserte, deklamatoriske presentasjon, kan Rosners musikk være dypt bevegende. Første og andre scene i 3. akt viser Jane i dødscellen i Tower of London når hun får besøk av ektemannen og deretter av dronning Mary, som bekrefter kusinens nært forestående død. Begge scenene er gripende (den første har en gjentagende ostinato på celesta som makter å antyde både uunngåelighet og uendelig ømhet), jeg kan forestille meg mange hender leter etter lommetørkler hvis verket noen gang får en full oppførelse.

Maktspillet som foregikk i de ekte historiske hendelsene slik de er nedtegnet i Florence Stephensons libretto, spiller seg ut i en sekvens av episoder, alle høyst musikalsk og dramatisk tilfredstillende, og enkelte er fantastiske i sin verdighet og kraft. Orkesterforspillene er hovedprestasjoner i seg selv, og korscenene er korte, men grandiose. Kanskje synes du at musikken mangler de skarpe kontrastene i en standard klassisk symfoni – sonate-allegro, utstrakt langsom sats, livlig scherzo osv – men det er bare Rosners stil og du blir fort vant til den. Musikken selv overvinner alle motforestillinger.

Alle fremførelsene er førsteklasses; det finnes ikke en svak stemme på rollelisten (Megan Pachecano som Jane er spesielt gripende, ikke minst fordi hun klinger rørende menneskelig midt i den politiske malstrømmen); koret og orkesteret synger og spiller som om verden gikk under imorgen, og Gil Rose samler alle tre akter til et dypt tilfredsstillende hele. The Boston Modern Opera Project har pakket inn CDen med eleganse (i miljøvennlig papp) og surround-innspillingen er førsteklasses.

The Chronicle of Nine låter ikke som noe annet i operarepertoaret, men etter min oppfatning er den en av det forrige århundrets hovedprestasjoner, og denne aller første innspillingen yter den full rettferdighet.