Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Akkurat det gjør Ragnhild Hemsing og hennes medmusikere her. Konserten åpner med Händel/Halvorsens Passacaglia – standard repertoar, skulle man tro, bortsett fra at Ragnhild Hemsing spiller overstemmen på hardingfele og verket klinger nytt og friskt. Det samme gjelder Halvorsens «Veslemøys sang» og Bojarernes Indtogsmarsj, og Gangar fra Griegs Lyrisk Suite, op 54, og «Norsk», nr. 6 av Lyriske stykker, op. 12 – alle spilt på hardingfele – og det gjør koblingen til norsk folkemusikk klinkende klar. Når hun vender seg til den klassiske fiolinen, spiller hun strålende, med en tone så skarp og klar som en vårmorgen, og med dyp forståelse for tilnærmingen som denne kvasi-salongmusikken krever: «Nocturne» fra Lyrisk Suite, for eksempel, her i et arrangement for fiolin og klaver, må nærmest lokkes frem, som om musikken var sjenert. Dette er den slag romantiske stil vi pleide å høre fra musikere som Josef Suk – en av dem for mange unge fiolinister har glemt – tilnærmingen er mer intim: Hemsing drar deg inn fordi du føler at hun ber deg stole på henne, og det gjør du. Du slapper ganske enkelt av og nyter det hele som et varmt bad. Mellom de norske klassiske stykkene, inspirert av folkemusikk, slutter Hemsing sirkelen med fire ekte tradisjonsmelodier, som om komponistene og kildene deres holdt hverandre i hendene i en slags runddans. Jo mer jeg spiller denne platen, desto mer setter jeg pris på hva Hemsing, Häring og Kloeckner har oppnådd – og hatten av for Tormod Tvete Viks arrangmenter; jeg kan forestille meg at hans versjon av «Trolltog» snart blir et essensielt bidrag til det internasjonale ekstranummer-repertoaret. Jeg er faktisk glad for at denne innspillingen kommer fra et tysk selskap, siden det uten tvil ville oppstått mistanker om særbehandling om et norsk selskap sto bak. Det betyr ikke at nordmenn ikke kan føle en særlig glede og stolthet over dette albumet. Det sier noe helt spesielt.