Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Det består av blåsekvintett, strykekvartett og klaver, og må ikke forveksles med den britiske sekstetten Radius, som ble opprettet i 2007 av komponisten Tim Benjamin (som siden er gått over til kammeropera). Det amerikanske ensemblet er spesialisert i moderne og samtidsmusikk og deres 28. sesong har nettopp startet. De byr på musikk av internasjonale etablerte navn som John Cage, Sofia Gubaidulina, John Harbison og Thea Musgrave, i tillegg til mindre kjente komponister som Mary Kouyoumdjian, Charles Shadle, og Christopher Cerrone.

Det er verd å merke seg mesterverk av kvinnelige komponister på deres utvalgte navneliste (ni av de ti kjernemedlemmene er kvinner), så det burde ikke komme som noen overraskelse at Elena Ruehr er med i prosjektene deres. De tre verkene som er innspilt her (og Quetzal Garden for fløyte og strykekvintett, tilgjengelig på iTunes) ble faktisk bestilt av Radius Ensemble og deres kjennskap til hvert verk er en nøkkelfaktor for disse sikre fremførelsene.

En festlig tone ligger til grunn i åpningsstykket, Carnival (2025) – en blåsekvintett i tre satser som briljant fremkaller spenningen fra et omreisende marked fra barndommen. «Det kunne være noen turer på karuseller, Pariserhjul og en uhyggelig opplevelse i tillegg» har hun kommentert, og alt dette fant veien inn i det svært engasjerende stykket. 

Broadway Boogie Woogie for hele ensemblet (2023), ble skrevet til feiring av dets 25-årsjubileum, og de fire satsene er i tur og orden lekne og vemodige, mens de viser virtuositeten til hver enkelt musiker og ensemblet som helhet. De lumske pastisjene i den avsluttende Tiny Parade er ertende utplassert og fremkaller fortjent applaus i liveopptaket av et påfallende fjernt plassert publikum.

I midten av programmet spilles trioen Walk through a Strange Landscape (2019). Det er den mest komplekse og intellektuelle komposisjonen. Ruehr gir ingen ledetråder til inspirasjonen ut over at verket er skrevet for obo, bratsj og klaver og skulle opprinnelig fremføres sammen med to rapsodier av Charles M Loeffler. I et sammenhengende spenn, hurtig-langsomt-hurtig, er dette en energisk tur i et merkelig landskap som ikke er blottet for elementer av fare. Oboisten Jennifer Montbach, bratsjisten og pianisten Sarah Bob sørger for en fengslende musikalsk «på kanten av stolen»-reise. Fint konstruert lyd, også, klar og tilfredsstillende nær. Vel verd å utforske.