Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Dette er bare delvis nøyaktig; de «ultrapresise vokalartikulasjone[ne], forførende melodiske linje[ne], pusteteksture[ne] og akustiske strukture[ne]» som Meyer synger i akustisk sanntid er bearbeidet, lagt over hverandre og kombinert – av enten Julian Skar eller Lasse P. Nøsted. For å skape den innspilte enheten, slik den fremstår her, kunne det ikke bli fremført «live» uten bearbeidelse. 

Et godt eksempel på den type manipulasjon som finner sted er i den første hovedsatsen, Lokeslottet (2022), som ble urfremført i 2023 av Det Norske Solistkor – plassert rundt om i salen – men fra et partitur som best kan beskrives som en mal. På denne innspillingen, der Meyer synger alle stemmene, dekker hun mannsstemmene i korversjonen lagt lag på lag. Inspirasjonen til musikken er mikrofaunaen som lever i det hydrotermiske området nær Grønland i dypt nede i Norskehavet, der Meyer streber etter å lage individuelle lyder «som stemmen vanligvis ikke produserer» for å representere de ulike artene. Resultatet er utenomjordisk og surrealistisk. 

De andre hovedsatsene, Trinity, We, Elegy og Reflections er også gjenbruk fra tidligere prosjekter. Trinity stammer fra et multimediaprosjekt med kunstneren Liv Kristin Holmberg med tittelen Kunstliturgien, nærmere bestemt den delen som heter Pustens liturgi. Stykket ble laget for å fremføres enten akustisk eller med «surround lyd-system», så denne versjonen er kanskje nærmere originalen enn tilfellet var med Lokeslottet. For å øke graden av «uvirkelighet» spilte Meyer verket inn i den særegne akustikken i Emanuel Vigelands mausoleum. Sats syv, Elegy, utnytter også de akustiske egenskapene i mausoleet, blandet med de i CasaBlancaStudios. We, derimot, ble bestilt til den digitale plattformen Trall ved OsloMet. Selv om det er et vokalstykke, der Meyer visker ut skillet mellom musikk og naturlyder, er musikken basert på «de hvite tangentene på pianoet, og tillater både barn og voksne å spille som de lyster, og sikrer at lyden blir fantastisk».

Hele verket fungerer som en suite, avbrutt av en serie med preludier, mellomspill og postludier der Meyer benytter tale, som verbale tics og klikk – kanskje mer lyd enn musikk i seg selv. Disse lager et foruroligende kontekstuelt bakteppe til de større, mer komponerte, elementene. Mens Simax’ lyd trofast representerer det ekstraordinære spennet i Meyers stemme, forblir albumet en kulturell ytterlighet, dels komposisjon, dels kollasj, dels støy.