Sandra Lied Haga
Strohl Grande Sonate Dramatique, “Titus et Bérénice”; Franck Sonate for cello og klaver i A-dur
Sandra Lied Haga, cello; Katya Apekisheva, klaver
Simax PSC1377 (66 minutter)
Rita Strohls Grande Sonate Dramatique er en stor oppdagelse. Rita Strohl vil selv være en stor oppdagelse for mange tilhørere som møter henne via Franck-sonaten som ledsager den her.
Hun var født Aimée Marie Marguerite Mercédès Larousse La Villette – og som Sibelius, Nielsen, Magnard og mange flere er hun enda en komponist født i 1865. Hun var et begavet barn og ble opptatt ved Paris-konservatoriet som 13-åring. Hun kalte seg Rita (det kan man forstå, tenk å måtte ramse opp alle disse navnene), giftet seg med en soldat som het Strohl og som hun fikk fire barn med; etter hans død giftet hun seg igjen, men skilte seg fra ektemann nr. 2, bosatte seg i Provence med datter og dattersønn, og døde i 1941. Hennes produksjon omfatter en seksstemt messe med orkester og orgel (skrevet da hun var 30) og to symfonier, Symphonie de la mer og Symphonie de la forêt, sanger, kammermusikk og mere til.
Denne cellosonaten er den komposisjonen som er oftest innspilt – skjønt denne tolkningen fremdeles bare en den tredje på listene – og det er forståelig. Den er basert på Racines Bérénice, men Strohls tittel åpner opp handlingen til selve kjærlighetshistorien. Det er et storskalaverk: første sats varer i tretten minutter og den fjerde i ti minutter; de omfatter en rask scherzo og en bevegende Lento tristamente. Slik Racines skuespill handler om lidenskap, beskjeftiger Strohls sonate seg med lidenskapelige uttrykk, og hun krever at cellisten skal klatre til svimlende høyder for å gjøre dette helt klart. Sandra Lied Haga – som har etablert seg som en av verdens ledende cellister på bemerkelsesverdig kort tid – gir en totalt overbevisende tolkning av stykket; hun spiller den som om hun er bombesikker på at dette er en av de store cellosonatene (og hvis det stemmer, tar hun ikke feil). Og Katya Apekisheva (som i noen år har vært en av de høyest respekterte i gruppen med unge russiske musikere basert i London) makter å gi Lied Haga fullblods støtte fra klaveret uten å drukne celloklangen.
Jeg må si at Strohl byr på en så fengslende lytteopplevelse at jeg egentlig ikke hadde behov for den etterfølgende Franck-sonaten, og jeg innbiller meg at når våre to musikere spiller Strohl i konsertsalen, lar de den beholde hele den andre halvdelen av konserten for seg selv. Likevel, mens denne musikken nærmer seg Francks, oppdager jeg at mitt øre trekkes inn av de to musikernes fantasifullhet – innledningen for eksempel, synes å hviskes inn i tilhørerens øre, slik at når dynamikken åpner opp, virker den som en åpenbaring. Resten av sonaten folder seg ut på en måte som er like oppfinnsom som den er lidenskapelig – avslutningen på første sats er overveldende i sin intensitet. Jeg sjekket antall innspillinger som allerede er tilgjengelige, og tallet er nesten 60. Jeg kan ikke påstå at jeg har hørt mer enn en liten prosentdel av dem, men denne må være en av markedslederne. Et fint CD-hefte av Erling Dahl og utmerket innspillingslyd utgjør pynten på denne spesielle kaken.