Skrevet av Martin Anderson, oversatt av Mona Levin

Zubin Mehtas innspilling av Franz Schmidts fjerde symfoni i 1971 var så godt som enerådende i nesten ti år – riktignok forelå en mono-innspilling fra 1955 dirigert av Milan Horvath, men den hadde lenge vært ute av sirkulasjon – og det var ikke egentlig før CDen kom på markedet at innspillinger med disse herlige symfoniene begynte å dukke opp med en viss regelmessighet. Den beste av dem er utvilsomt nr. 4 – et verk av knusende kraft, men min personlige favoritt er den varmhjertede nr. 1, fullført i 1899. 

Jeg husker en tysk kritiker som et eller annet sted skrev at Schmidts styrke og minneverdighet skyldes hans blanding av kontrapunktisk wienerklassisisme og Wagners senromantiske harmonikk; det er mye Bruckner å høre her også, ikke minst i den store, katedral-lignende arkitekturen og det storslagne utsynet. Denne miksen får sitt lykkeligste uttrykk i nr. 1: om den er aldri så teknisk sofistikert, har den en åpenhjertig uskyld som Schmidt sjelden tillot seg i sin senere musikk. Igjen og igjen peker musikken på den praktfulle utsikten over den utemmede delen av øvre Østerrike (skjønt han kom fra den andre siden av Wien: han var født i Bratislava, den gang kjent som Pressburg). Den overdådige orkesterskrivingen er et under i seg selv, spesielt er hornene tildelt passasjer som i skjønnhet overgår selv Richard Strauss: det er en seksjon i den langsomme satsen her som får hjertet ditt til å stanse. Finalen rommer en springende fuge som kulminerer i en herlig messing-koral. Som helhet er dette et frydefullt verk, fullt av danseglede, og det kommer til å glede deg også.

Alle de fire Schmidt-symfoniene er lange, rundt 40 minutter, men nr. 2 – skrevet for stort orkester – er ytterligere generøst. Formelt er den i tre satser, der den andre utgjør en gigantisk variasjonsserie, nesten 20 minutter i lengde, som kombinerer langsom sats og scherzo. Den første ruller inn nesten øyeblikkelig i et uttrykk av vill, rustikk kraft før den trekker seg tilbake og overlater plassen til en av de vakreste melodiene du noen gang kommer til å høre, og som med det samme videreutvikles.

Schumann beskrev Beethovens fjerde symfoni som «en slank, gresk ungpike mellom to nordiske kjemper», og man kunne si noe lignende om Schmidts tredje. Den innledes med en herlig sekvens som for meg antyder soloppgang over trekledde fjell, men som snart åpner for en rekke akkompagnerte treblåser-soloer. Satsen fortsetter på samme viset i mer enn seksten minutter som aldri utløses i et ekte klimaks; faktisk er det dens dype godmodighet som er så bemerkelsesverdig. Adagioen går så inn i en verden av dypsindig tristhet, den etterfølges av en lystig og hoppende scherzo som har mye å takke Bruckner for. Finalen begynner med en utstrakt, langsom introduksjon før enda en av Schmidts kvikke allegroer hopper inn med løsslupne melodilinjer som virvler over dansende basser.

Nr. 4 ble skrevet i skyggen av Schmidts datter Emmas død – hun døde under fødselen – og jeg kan ikke forestille meg et annet verk som har et så tragisk uttrykk med C-dur som grunntoneart. Hele det tematiske materialet rommes i en trompetsolo på 23 takter, og ut av den stiger åpningen Allegro molto moderato frem, lidenskapelig, lengselsfullt og dypfølt. Når det avsluttes, introduserer en solo cello den langsomme satsen, som gir stemme til Schmidts fortvilelse. Når den i sin tur brenner ut, overtar nok en springende scherzo handlingsforløpet, men det er tydelig at katastrofen ligger forut; musikken synes å brake inn i en diger murvegg og følelsen av tragedie gjennomsyrer igjen narrativet. Langsomt mister musikken energi og verket vender tilbake til den innledende trompetsoloen. 

Jeg har hørt den live et par ganger, og kan bevitne at det er et av de sjeldne verkene som griper deg dypt i sjelen, Jeg tok engang med meg en nær venn, ennå ikke en kjæreste, for å høre den, og vi kastet oss i hverandres armer etterpå – musikken forente oss i delt opplevelse. Det var en feil, tror jeg, å etterfølge et slikt verk med (riktignok herlige) utdrag fra Schmidts andre opera, Notre Dame: nr. 4 burde fått lov å gi gjenklang i minnet. 

Denne syklusen i hendene på den unge britiske dirigenten Jonathan Berman, har enormt mye for seg. For den som ikke kjenner Schmidt-symfoniene, er Paavo Järvis serie – med Frankfurt Radio Symphony Orchestra på DG – absolutt den beste (mye bedre enn farens, på Chandos!), men hvis du kjenner denne musikken, kommer Berman til å vise deg ting du ikke har lagt merke til. Gang på gang holder han igjen på tempoet slik at en eller annen forsiring i arrangementene blir hørbare – omtrent som når du bremser ned og lener deg ut av bilvinduet for å se utsikten bedre. Enkelte ganger seiler han skipet nesten på grunn, men han klarer seg og holder pulsen gående. BBC National Orchestra of Wales spiller enormt dyktig, treblåsersoloene rager opp selv i dette selskapet.

CD-heftet er på 116 sider, med tekster på engelsk, tysk og fransk, og omfatter en samtale mellom Berman og Martin Hoffmeister, samt en kommentar på hvert verk av den britiske Schmidt-eksperten Tom Corfield. Siden Schmidt ble født i 1874, markerer dette året 150-årsdagen for hans fødsel. Dette settet er en fabelaktig måte å belyse denne komponisten på.