Skrevet av Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

På sitt nye album, Vesper, har den særdeles talentfulle Sean Shibe samlet en gruppe samtidsverk der overhodet ingenting klinger spansk. Selv det ene stykket – Thomas Adès’ Habanera – som med spansk tittel fremkaller et iberisk idiom, gjør det på egne premisser når det (med hjelp av Shibe) er avledet av akkompagnementet til en arie i hans suksess-opera The Exterminating Angel (2016; basert på Luis Buñuels surrealist-film med samme tittel fra1962). Habanera er den mest energiske musikken i dette svært uensartede, men ofte kontemplative programmet. 

 Et mer avrundet syn på Adès (f. 1971) som komponist kan utledes av hans seks bemerkelsesverdig flytende og stemningsfulle Forgotten Dances (2023); finalen, en hyllest til den store engelske 1600-talls-komponisten Henry Purcell, har gitt albumet tittelen. Formen er en barokksuite, som flyktig får en til å tenke på Bach uten noen gang direkte å hentyde til noen av hans luttsuiter: Den åpner med en preluderende Overture (arachnofober* bør være oppmerksom på undertittelen Queen of the Spiders!) fulgt av Berceuse, Courante, Barcarolle, og Carillon de Ville (signert ‘til Hector Berlioz’) før den avsluttende Vesper. På en måte det mest «ferdige» stykket på platen, en grundig planlagt og konstruert suite med korte, men substansielle stykker.  

 James Dillons (f. 1950) 12 Caprices (2025) er derimot nesten mikroskopiske i sammenligning, hver av dem en fantastisk polert, aforistisk perle som tilsammen danner en sekvens større en summen av delene. Shibes bemerkelsesverdige musikalske følsomhet, slik den utføres, er like imponerende som hans tidvis forbløffende tekniske virtuositet. Dette er fengslende fremførelser som trekker lytteren inn i deres spesifikke lydverdener. 

 De samme kvalitetene fortsetter i samlingen med stykker av Harrison Birtwistle (1934-2022), som utgjorde «Manchester Group of composers» på 1950-60-tallet sammen med Maxwell Davies. Tre av stykkene er spesiallagede transkripsjoner av Forbes Henderson som bidro til å danne en slags «samlede gitarverk» av en komponist som over hodet ikke assosieres med instrumentet. Hans sønn Silas, derimot, har vært gitarist (av og på) siden barndommen og alle verkene har en forbindelse til ham, enten det er den tidlige Sleep Song (1973) – som skildrer den sovende 10-åringen – eller den senere Je sui aussi (2003, basert på et fragment av en sang av Machaut**) og Guitar and White Hand (2007). Alle er skrevet som gaver til sønnen.  

Sistnevnte, inspirert av Picassos gitar-bilder, danner utgangspunktet for hans ene større (18 minutter lang) verk for det seks-strengede instrumentet, Beyond the White Hand: Construction with Guitar Player (2014), bestilt av den store Julian Bream, et rolig, kaleidoskopisk, magisk stykke vakkert fremført av Shibe og innspilt av Oscar Torres og Matthew Swan. 

* Arachnofobi = angst for edderkopper 

** Guillaume de Machaut, fransk komponist 1300-1377