Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Det er vel verdt å liste opp bidragsyterne: Colin Matthews (ok, ikke veldig finsk, ikke akkurat samtidig heller), Ivar Hellman, Jussi Jalas (Sibelius’ svigersønn), Simon Parmet (bror av Moses Pergament) og Ernest Pingoud. Det som gjør disse orkesterakkompagnementene så virkningsfulle, er paradoksalt nok at de er skåret ned til det absolutte minimum – en fløyte, en tråd av farge et annet sted i orkesteret, en eller to støttende akkorder – og så slipper Sibelius taket for at stemmen kan få sveve av gårde som den ønsker. Det finnes utstrakte passasjer her hvor stemmen knapt får mer enn et nikk fra orkesteret, men de små bevegelsene utgjør springbrettet ut i himmelhvelvingen, med nesten geistlig intensitet. Det betyr også at vokalen kan høres og oppfattes tydelig og klart, siden den ikke behøver å kjempe mot et sjalu orkester. Sibelius skrev aldri forseggjorte teksturer for pianoet, hans arrangører har følgelig ingen grunn til å øse ut tykke teksturer for å gripe essensen i originalen. Ta det innledende sporet «Höstkväll», op. 38 nr.1 for eksempel, som barskt fastslår harmonien i orkesteret, før stemmen slippes ut i fri flukt. På neste spor, «På verandan vid havet», op. 38, nr. 2, våger stemmen seg ut nesten uakkompagnert, mens orkesteret langsomt tar den igjen.

Alle de atten sporene på denne platen har sin egen stråleglans for meg, men et av dem tårner seg opp over de ande: «Se’n har jag ej frågat mera», den første av de syv sangene i op. 17. Den tonesetter en tekst av Runeberg, som jeg siterer i sin helhet her, siden den gir deg et inntrykk av selve musikken:

Hvarför är så flyktig våren,
Hvarför dröjer sommarn icke?
Så jag tänkte fordom ofta,
Frågte, utan svar, av mången.

Se’n den älskade mig svikit,
Se’n till köld hans värme blivit,
All hans sommar blivit vinter,
Se’n har jag ej frågat mera,
Känt blott djupt uti mitt sinne,
Att det sköna är förgängligt,
Att det ljuva icke dröjer.

Første gang jeg hørte denne sangen var jeg i tenårene, på Decca-innspillingen med Kirsten Flagstad (som du finner her). I løpet av det halve århundret som er gått siden, er jeg blitt fast overbevist om at dette er en av de fineste kunstsangene som noen gang er komponert, kanskje i konkurranse med Brahms’ «Von ewiger Liebe», men få andre sanger er i nærheten når det gjelder emosjonell styrke. Jeg ville faktisk lytte til disse arrangementene med et så jomfruelig øre som mulig og hadde derfor ikke sett på sporlisten før jeg satte på platen – jeg var ikke klar for «Se’n har jag ej frågat mera». Den traff meg som en slegge og jeg brast i gråt. En sammenligning mellom Marianne Beate Kiellands fremførelser og Flagstads – i denne sangen og de andre som begge har innspilt (Flagstad ble for øvrig akkompagnert av London Symphony Orchestra dirigert av Øivin Fjeldstad) – kommer det tydelig frem at i den nye innspillingen synges sangene av en mye yngre kvinne, og det slår direkte ut i det musikalske uttrykket. I «Se’n har jag ej frågat mera», for å holde oss til den, er den hørbart eldre Flagstad fortvilet, mens Kielland er fullstendig knust. Kringkastingsorkesteret under Petr Popelka er også litt mer diskrete enn LSO og Fjeldstad, og skaper derved ytterligere en grad av nærhet. Dessuten, Kielland synger med et minimum av vibrato – det finnes ingen operatisk overstyring som kan komme mellom musikken og oss tilhørere.

Kort sagt er dette en praktfull innspilling som presenterer dypt bevegende repertoar i beundringsverdige og høyst virkningsfulle fremførelser (og fin innspillingslyd), og jeg anmoder deg innstendig om å stifte bekjentskap med den snarest. Med det samme kan 44 minutters innspillingstid virke litt snaut for en plate til full pris, men jeg lover at du ikke kommer til å føle deg lurt. I stedet kommer du ut av opplevelsen med bankende hjerte og fornyet ærefrykt for musikkens kraft.