Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Oslo Filharmoniske Orkester har selvfølgelig en lang Sibelius-tradisjon. Komponisten dirigerte sine egne verker med orkesteret allerede i 1921. Innspillingene markerer effektivt 100-årsjubileet for relasjonen som de har næret gjennom flere finske sjefdirigenter gjennom årene. Mäkelä er nummer fire, etter Schnéevoigt, Kamu og Saraste, som alle gjorde Sibelius-innspillinger – om enn ikke i Oslo. Som finne forventes Mäkelä å ha Sibelius’ musikk i blodet, og det uttrykker seg i en vakkert spilt, nydelig produsert samling. Mäkeläs tolkning av den første (1899-1900) synes å sette tonen for hele serien; ironisk nok var det den siste som ble spilt inn. Den er på en måte den mest utypiske Sibelius-symfonien, mer formet etter russiske idealer som Borodin og Tsjaikovskij. Gitt Finlands politiske status som et russisk storhertugdømme, virker dette som om finnen griper den dominerende kulturen og slår til på hjemmebane. Dette er også en av Mäkeläs beste tolkninger i samlingen. Tidvis skyver og trekker han tempiene i yttersatsene, men sikrer en helhetlig overbevisende fremførelse. Klarinettsoloen i åpningen (som gjentas intenst i strykerne i begynnelsen av finalen) er fint fremført. Allegro-scherzoen knitrer herlig av gårde.

Urfremførelsen av Symfoni nr. 2 (1900-1) har en spesiell plass i finske hjerter, der Sibelius grep fatt i sine landsmenns trang til egen nasjonalitet. Mäkelä tolker Allegrettoen i begynnelsen like godt som enhver ny interpret. Men i finalen er han nær ved å miste momentum ved å bremse oppbyggingen av finale-klimakset for mye. Totalt sett klarer kanskje ikke Mäkelä å oppnå samme dybde og patos som Vänskä greide i både Lahti og Minnesota, men det fungerer ganske bra. Da går det bedre med Tredjesymfonien (1904-7), som på mange måter er den avgjørende i syklusen. Her har den åpenlyst senromantiske komposisjonsmåten blitt tilsidesatt, til fordel for en nedtonet, mer klassisk stil. Dette er en av mine favoritt-symfonier, og Mäkeläs fremføring er ukomplisert og rett på sak, noe den absolutt bør være, paret med imponerende presisjon av Oslo-musikerne, spesielt strykerne (i finalen) og hornene.

Fremførelsen av Fjerde-symfonien (1909-11) treffer ikke like godt, men Mäkeläs talent for drama vises igjen her, noe som også høres godt i nr. 1 og 3. Dirigenten siteres i CD-heftet på at den fjerde symfonien er Sibelius «mest personlige». Dette er, passende nok, en av de meste søkende tolkningene i samlingen. Andre dirigenter, som har svært forskjellige tilnærminger til musikken, har funnet mer atmosfære og dybde, spesielt i den iskalde Il tempo largo. I den bleke Allegro-finalen fanger imidlertid Mäkelä akkurat følelsen av utmattet fornyelse. Dirigenter må ta en avgjørelse her: å tolke «Glocken» i partituret enten som klokker eller klokkespill. Colin Davies var smart nok til å bruke begge, i en av de mest tilfredsstillende tolkningene av dette ekstraordinære verket. Mäkelä går for klokkespill, noe som legger et kaldt glitter over finalen.

De tre siste symfoniene fremføres svært virkningsfullt. Åpningen på nr. 5 (1915-9) med sin sammensmeltede struktur og samkjørte tempi tar ikke helt av, selv om finalen Presto gløder fantastisk. Variasjonene i midtsatsen er midt i blinken (som de i nr. 3) og «den uforlignelige svanehymnen» i finalen er overveldende, slik den skal være. Her kommer messingblåserne i Oslo til sin rett, kanskje mer enn noe sted – til og med Allegro moderato-finalen i nr. 2. Finesse kjennetegner nr. 6 (1918-22), den mest subtile av de syv, et annet verk der Mäkelä setter tempo nesten perfekt (i likhet med mange av sine konkurrenter). En vakker, raffinert fremførelse. Til sammenligning er nr. 7 (1923-4) sterk og solid, med trombonesoloene som noe av den mest imponerende blåserinnsatsen i syklusen. Det er mye mer i Tre sene fragmenter, i Timo Virtanens redigering av det som muligens er alt som er igjen av den 8. symfonien (1927-31?) – hvis man ser bort fra orgelstykket Surusoitto. Det kan være at den 8. kunne ha videreutviklet noen av de raffinerte stilelementene i Tapiola, Sibelius’ siste symfoniske dikt, som uten tvil forklarer hvorfor verket er tatt med her. John Storgårds, den eneste dirigenten som så langt har spilt inn Tre sene fragmenter, utelot Tapiola et av de mest skremmende verkene i hele musikkhistorien. Det fremstår ikke slik her, før mot slutten, noe som er for sent. Forhåpentlig vil Mäkelä finpusse sitt syn på verket med tiden. Ikke desto mindre er dette en veldig fin syklus, vakkert innspilt, som fortjener å bli hørt.