Sibelius

Sibelius


Sibelius Luonnotar, op. 70;* Tapiola, op. 112; Pelléas og Mélisande, op. 46;* Rakastava, op. 14; Vårsång, op. 16
*Lise Davidsen, sopran; Bergen Filharmoniske Orkester, dir. Edward Gardner
Chandos CHSA 5217 (73 minutter)

Lise Davidsen – her på Chandos før hun ble snappet opp av Decca – har akkurat riktig stemme for Sibelius’ Luonnotar (1913): margfull og bestemt, med den slags grunnleggende kvaliteter som kan stige opp fra landet selv. Sibelius’ klimaks i Luonnotar krever at hans sopran treffer dem med hele stemmen, og Davidsen gjør nettopp det, uredd og rett på tonen. Bare en liten kritisk bemerkning: hun makter ikke å utnytte fargene i språket slik en innfødt finne ville gjøre det, men det er en liten pris å betale for en så tilfredsstillende fremførelse.


Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin


Gardners tolkning av Tapiola (1926) er gripende fra første tone, ikke minst fordi den øyeblikkelig viser at hver detalj i partituret bidrar til helheten i verket, og Gardners Bergen-musikere synes å være tilført det samme pust mot det felles mål: spillet – fra individuelle musikere, pulter og grupper – er ikke bare plettfritt, men beåndet av vissheten om at her gjorde de noe helt spesielt. Tapiola må ikke klinge lett eller uanstrengt – fornemmelsen av kamp må ligge i musikken, ikke i fremførelsen – og denne Tapiola legger følelsen av anstrengelse til side for å la lytterne konsentrere seg om dramaet i musikken. Det finnes vildere og mer dramatiske tolkninger av verket der ute, men jeg kan ikke huske en som lar deg fokusere så klart på selve musikken. Det berømte «storm»-klimakset et kvarter ute i verket, med Bergen-strykerne som spiller med hvitglødende intensitet, får håret til å stritte i nakken din.

Sibelius la dypere følelser inn i sin mellomaktmusikk til Pelléas og Mélisande (1904–5), en oversettelse av Maeterlinks skuespill, enn noen hadde rett til å forvente; de elleve satsene i suiten han fikk ut av det byr på den ene gripende miniatyren etter den andre, melankolien blir ytterlig berørende som følge av de enkle midlene han benytter. Når Davidsen synger tonesettingen av «De tre blinda systrar» (i orkestersuiten er melodien vanligvis overlatt klarinettene) er det glasur på kaken.

Rakastava (1893) er et av Sibelius’ mest velkjente verk, og Vårsång er et av de mest gjennomsiktig vakre – og et av mine egne favorittverk blant hans tidligste: det får hjertet til å svelle. Gardner finner nye veier inn i begge stykkene: Vårsång har en slik intensitet og lidenskap at du undres over at står så sjelden på konsertprogrammene. 

Orkesterspillet er like godt i de øvrige verkene som det er i Tapiola: polert, smidig og fyldig som den best sjokolade; innspillingslyden er både intens og gjennomsiktig, og Gustav Djupsjöbackas artikkel i albumheftet er uvanlig informativ. Kort sagt, dette er en av de beste Sibelius-utgivelsene jeg har hørt på riktig lenge, og jeg oppfordrer deg til å bli kjent med den. 



CD-anmeldelser