Signe Lund: Etudes poétiques
Fredsklokker, op. 52; Festforspill, op. 21; Klaverstykker, op. 16; Klaverstykker, op. 17; Albumblad, op. 19; Klaverstykker, op. 24; Trois études poétiques, op. 32; Ballade i c-moll, op. 37; Konsert-etyde, op. 38; Naturstemninger, op. 61
Rune Alver (klaver)
Lawo Classics LWC1196 (79 minutter)
For noe når siden da jeg sist skrev om Signe Lunds musikk for Klassisk, omtalte jeg den mørke flekken på hennes minne på grunn av hennes forbindelse med nazistene under okkupasjonen av Norge – og vår (jødiske!) redaktør fikk et rasende brev fra en leser som fortsatt syntes godt forankret i Lunds sympatier under krigen.
I CD-heftet som følger denne nye utgivelsen har Ingrid Skovdahl bestemt seg for å ta tyren ved hornene:
Den streng på Signe Lunds «instrument» som er mest kjent for oss i dag, er sannsynligvis den mørkeste. År 1935, i en alder av 67 år, ble Signe Lund medlem av Nasjonal Samling (NS). Hun var venninne av Vidkun Quisling (1887–1945), traff Adolf Hitler, fikk komponistgasje av regimet, og fram til sin død i 1950 stod hun ved den nasjonalsosialistiske ideologi uten noensinne å angre.
Før noen andre skriver klagebrev igjen om «å sverte» Lunds omdømme, er det verd å huske på at som barn måtte vår redaktør og hennes mor flykte for livet fra denslags folk som Lund foretrakk å omgås med.
Når det er sagt, hvordan er musikken? Først kan nevnes at dette er tidlige stykker. Klokkeklangen i den innledende Fredsklokker plasserer musikken svært nær Debussys «Cathédrale engloutie», og det påfølgende Festforspill kan minne om Carl Nielsens Fest-præludium – bortsett fra at Lunds stykke ble skrevet først, i anledning av kong Oscars 25-års regjeringsjubileum i 1897: Nielsens fulle tittel er Fest-præludium ved aarhundredskiftet. (Pussig nok ligner coverfotoet av Rune Alver veldig på Nielsen.)
De påfølgende Lund-stykkene utspiller seg generelt i en stil som har sin opprinnelse i Schumann og Brahms, med litt Grieg blandet inn. Musikken er absolutt tiltrekkende og har en slags personlighet, skjønt særlig individuell er den ikke. De fleste av disse stykkene har Lund åpenbart også skrevet til hjemmebruk, ikke for konsertpodiet: selv Konsert-etyde klinger, til tross for tittelen, ikke spesielt krevende for et kompetent par av amatørhender. Teksturene endrer seg ikke mye fra stykke til stykke, heller ikke atmosfæren. Men det er en grei nok klangverden å tilbringe 79 minutter i selskap med, skjønt det ikke er noen åpenbar grunn til å vende tilbake til den. Rune Alvers spill er følsomt og har en varm klang, og Lawos teknikere har gitt ham god lyd.