Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Denne viktige dobbelt-CD-en fra Aurora er et godt eksempel når den ikke bare dokumenterer den lydmessige komponenten i Norges første multimediale kunstverk, Blikk (1970) på CD1, men på den andre platen tar med et vidt spekter av komponisten Sigurd Berges (1929-2002) elektroniske verk. Bortsett fra arkivmessige hensyn, er det lyttemessige resultatet noe blandet, der mange av de mindre fullførte verkene sannsynligvis er studier i å bruke de forskjellige elektroniske mediene: sinus- og impulsgeneratorer, oktavfiltre, båndopptakere – eller magnetofoner som man kalte dem den gangen – ringmodulatorer (som Stockhausen elsket) osv. Det bør også bemerkes at alle seksten verkene, store som små, ble komponert i løpet av fire år, mellom 1968 – da Berge begynte å arbeide ved Gaudeamus Foundation i Bilthoven – og 1971. 

Egentlig er Blikk, som lydskulptur, en sekvens av Jan Erik Vold-dikt – ofte bare resitert uten musikalsk eller elektronisk følge som i den lange femte delen, Svingdør, mye kortere i Han ser på henne (Nr. 7), eller Eventyret om gutten i det lodne rommet (Nr. 11) – ispedd «komponerte» elektroniske spor som i Rom og speil, i miniatyr-tonediktene Rødstjert (sats fire med fuglesang) og det herlige Regndråpepostludiet. Atskilt fra sine visuelle og romlige elementer gjør denne akustiske veven fortsatt dypt inntrykk, enten i resitasjon av enkeltstemmer eller det overlappende kontrapunktet av stemmer i titteldiktet, Blikket, som åpner det hele og forblir i den musikalsk mest tilfredsstillende satsen. Klimaks er det nest siste nummeret, Stemme, nok en lang muntlig del toppet og avsluttet av et elektronisk preludium og postludium. 

Samlingen av mindre stykker på plate nr. 2 er en serie av det inspirerte og det irriterende, alt hentet fra komponistens arkiv. De mer «avsluttede» invensjonene, Fuglane og Delta (begge fra 1968) utmerker seg ved å inneholde støy, elementer av konkret musikk og fuglesang i førstnevnte (uten snev av Messiaen eller Rautavaara) og lyder av regnvær og biltrafikk i den siste. Delta ble til i samarbeid med jazzpianisten Svein Finnerud, men Berges innspilling kuttes der Finnerud begynner å spille. Sørgemusikk er godt gjennomarbeidet, men minner påfallende lite om en begravelse, tross den langsomme takten; det er også gjenklang av Kyrie fra Ligetis nesten samtidige Requiem (1963-65) i melodilinjen. Mest imponerende er to andre fra 1968: en ekspressivt klarsynte og utviklede Gaudeamus, uten tvil det teknisk mest komplekse verket her, og det kontemplative Ekko med sin bruk av variasjonsform (uten snev av gresk mytologi).  

De fleste av de andre verkene høres halvferdige eller ubearbeidete ut, skisser eller studier der Berge prøvde seg frem, men som, i likhet med Preludium, muligens ikke var beregnet på publisering, hvilket kan være er grunnen til at de nettopp ikke ble det. Noen er ekstremt ubehagelige, som Erupsjon (1971), en elektroakustisk parallell til et tannlegebor, høyfrekvent og en lettelse når den stopper. Sagtann (1968) er ikke ulik og heldigvis kort. En viktig dokumentar-utgivelse, med andre ord, men for ihuga elektronisk musikkentusiaster.