Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Hans produksjon omfatter ikke mindre enn elleve symfonier, konserter for fiolin, cello, fløyte og klaver, femten strykekvartetter og andre kammerverk, en håndful pianoverker og noen hovedverk for korps. Likevel er musikken hans mer eller mindre forsvunnet ut av syne siden han døde 21. november 1997. I det meste av sitt arbeidsliv var han sjefprodusent i BBC, og de fleste briter gjenkjente den skrapende stemmen fra radiosendingene hans – men den har ikke vært å høre på førti år nå og ingen husker noen ting lenger. Allikevel, for bare noen få år siden vant Simpsons 5. symfoni en lytteravstemning i BBC Music Magazine som deres moderne symfonifavoritt, og denne utgivelsen av opptaket fra urpremieren sier alt om hvorfor. Den er i fem sammenhengende satser, 39 minutter lang. En pp introduksjon høyt oppe i strykerregisteret splintres av en rasende energieksplosjon som tilslutt synker hen i stillhet for å slippe til den første av to kanon. Sentralt i verket befinner det seg en kraftfull Scherzino i 5/8 som kommer nærmere, og deretter bunker seg opp i det fjerne. En kanon nr. 2 bygger seg opp over en tikkende figur frem til det hele eksploderer i et nytt energiutbrudd, og finalen spruter av krefter i en vill og spennende jakt. Når den skjærer av fra sitt endelige klimaks, dukker den samme pianissimo akkorden i strykerne, som innledet verket, uberørt opp. Dette krever et virtuost orkester, og LSO, under en dengang ung Andrew Davis, fikk symfonien en fremførelse som kalte på kritikernes superlativer. Jeg var tilstede på den andre fremførelsen, i 1984, og kan bevitne den fysiske virkningen av symfonien: skuldrene mine verket i to dager av spenningene den genererte. Og som om det ikke var nok drama i selve musikken, i siste sats, mens musikken brølte forbi med styrke som en tropisk orkan og armene hans veivet rundt, feide Andrew Davis partituret ned av notestativet foran seg, bøyde seg ned for å hente det opp (en av fiolinistene øste det opp fra gulvet og ga ham det) og fant frem til den riktige siden – alt uten å miste et slag!

Ideen om en sjette symfoni (1977) ble foreslått for Simpson av gynekologen Ian Craft, en pioneer innen in vitro-befruktning. Han forestilte seg at den prosessen som driver fosterets utvikling, ville appellere til Simpson som en parallell til symfonisk utvikling og vekst. Resultatet var dette verket i to deler, 33 minutter langt, der den første delen følger veksten i en enkelt celle, med en voldsom «fødsel» halvveis som videreføres til individets liv utenfor livmoren: musikken, først ustø og haltende, bygger langsomt opp til sitt formål som en gallopperende symfonisk allegro; den når sitt klimaks på en triumferende tone.

Jürgen Schaarwächters artikkel i CD-heftet innrømmer åpent at Simpson ikke var fornøyd med denne førstefremførelsen av nr. 6 – ikke Charles Groves’ skyld, han fikk for kort prøvetid. Han gjorde også noen mindre endringer i nr. 5 og noen større i nr. 6, slik at det du hører her er et verk på vei mot sin endelige form. Uansett er det fint å ha disse to historiske innspillingene som dokument for Simpsons 100 år, og som en påminnelse om den generøse musikkproduksjonen i venten på konsertfremførelser.