Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Herresthal forklarer videre at «Verkene på denne CD’en [sic: det er to av dem] er komponert i en 15-årsperiode fra 1894 til 1909» – men hvorfor er akkurat disse årene valgt? Så legger han til: «Noen av dem har sjelden stått på konsertprogrammene og aldri vært lydfestet tidligere» – men i artikkelen identifiseres bare Suite i g-moll, op. 98, som en førsteinnspilling, og Simax peker ikke på noen andre i sin presentasjon. Når det er sagt, hva vi har her er et tvers i gjennom tiltrekkende program med virtuos fiolinmusikk i et post-Schumann språk; helt uten det minste forsøk på å slå an en nasjonal tone. Det finnes ekte berørende øyeblikk, som «Elegie» – andre sats i Vier Stücke, op. 61,eller andre del av «Alla Mazurka» fra samme verk, men Sinding var ikke blant de komponistene – som for eksempel Grieg eller Brahms – som produserte iørefallende melodier like naturlig som han pustet. Selv om det ikke mangler noe forførende eller spennende eller lidenskapelig eller gripende, som det kreves, er det heller ikke noe som er virkelig minneverdig. Skal jeg være brutalt ærlig, så har ikke denne musikken mye personlighet … før den endelig dukker opp i Allegretto i g-moll-suiten. Det er avgjort ikke musikernes skyld: Jonas Båtstrand og Jørn Fossheim leverer gjennomført hengivne fremførelser, hver av dem takler vanskelighetene i sine partier med letthet – skjønt Sinding, utdannet både som fiolinist og pianist, kompromisser ikke for noen av instrumentene i disse stykkene. Harald Herresthals generøse artikkel i CD-heftet begynner med en detaljert introduksjon til Sinding før den går videre til de individuelle verkene, og Simax’ teknikere har skapt et levende og nært lydbilde.