Kombinasjonen av akkordeon og kontrabass er ingen sjeldenhet i folkemusikk, eller til og med i noen jazz- og tango nuevo-ensembler (bassist Håkon Thelin har i mange år vært medlem av den banebrytende trioen POING, med en saksofon i tillegg), men som ren duo utgjør de et uvanlig par. Sammen med Skaaruds klassiske samtidskomposisjon, kan deres spesielle klangfarger virke ganske ekstreme.

Opprinnelsen til hans firsatige suite I had wanted a quiet testament (2022-4; tittelen er bevisst på engelsk) ligger i en retningsendring for komponisten, bort fra formel-drevet komposisjon til mer intuitive former. Så langt så vel, og for å gjøre ferden enklere inn i den nye stilen har han søkt til musikk av forskjellige forfedre, omarbeidet, dekonstruert og variert den, mens han fulgte en godt opptråkket sti fra Bach til Stravinsky og videre. Til I had wanted a quiet testament, vendte Skaarud seg til Guillaume Machauts Messe de Notre Dame, og spesifikt til Ensemble Organums innspilling av «Kyrie»-satsen, som inkluderer elementer av vokalteknikker fra Korsika. Det er en potensielt berusende, febril blanding som Skaarud bisart nok ikke utnytter seg nok av (jfr. den forvirringen jeg nevnte tidligere). De to første delene, som varer i ca. 15 minutter, er nesten Feldman-aktige i sin harmoniske stillstand; musikken er redusert til to akkorder uten nevneverdig rytmikk. Bare i begynnelsen av den 22-minutter lange tredje delen dukker det opp en antydning til melodikk – ethvert slektskap til Machaut er på dette tidspunkt for lengst tilslørt – og i løpet av denne vender musikken gradvis tilbake til en frossen ubevegelighet mens tonehøyden langsomt stiger opp til toppen av instrumentets rekkevidde.

Tilnærmingen er ganske bevisst, noe komponisten bekrefter: «Akkorder, klanger og til og med hele seksjoner repeteres og gjentas ubønnhørlig igjen og igjen, som om ting aldri utvikles, aldri er på vei til et mål, men står og dveler og dirrer i en evig stampe.» Verket ble til i teknisk samarbeid med akkordeonisten Kale Mollberg og Thelin, og er som teknisk øvelse av stor interesse for å høre hvordan visse effekter realiseres. Som ferdig kunstverk finner jeg imidlertid at det det står mye igjen, siden jeg – tross begge musikernes utvilsomme engasjement – finner «isbre-tempoet» vanskelig å verdsette. Andre komponister – islendingen Bára Gísladóttir, for eksempel, har lykkes med å skape verk av samme type, som hennes orkesterverk COR (2016). Synd.