Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Mens Slåttepiano var strukturert løsere som en rekke med 17 stykker over 45 minutter, lyder Slåttepiano II tettere organisert, men ikke skrevet ut som en fullendt komposisjon. (I en epost til denne skribent, datert 2. oktober, beskriver Nyhus sin komposisjonsprosess som å skrive «skisser av de forskjellige delene og strategiene som så spilles videre som improvisasjon. Altså en mellomting mellom komposisjon og improvisasjon»). Motiver fra slåttene går igjen mellom de tre hovedmotivene, Rammepiano I-III, og bygges med økende varighet til å forme en stor, enkel suite. På en måte føles hele verket som en samling med tre mektige variasjoner over materialet som høres i det korte, innledende Forspill, men strukturen er både friere og mer kompleks enn det. Med sine atten minutter – på en måte den lengste satsen (og halve varigheten av platen) – føles Rammepiano III nesten som et uavhengig verk, selv om den åpenbart er en del av helheten.

Nyhus har kommentert at slåttene ofte hadde en «dyp og grov» klang som understreket deres fascinerende kvaliteter, noe hun har tatt inn i sin suite. Musikkens rekkevidde sprer seg aldri bredt – dette er ikke noe stormfullt, virtuost verk som flyr opp og ned på klaviaturet – og ofte er de to hendene tett sammen, nesten trangt, mens de kaver etter de melodiske og harmoniske fragmentene. Atmosfæren dette skaper, tross enkelte lysglimt, er like mørk som den er hypnotisk, som om fremførelsen foregår i en mørklagt hall kun opplyst av ild.  

Det hele utgjør likevel spennende lytting. Nyhus er en fullstendig kunstner, enten hun er pianist eller komponist, og Slåttepiano II besitter en hypnotisk kvalitet som gir gjenklang lenge etter at siste tone har svunnet hen. LabLabels lyd er klar uten å være spektakulær, og høres ganske nær ut, så jeg kan ikke annet enn å føle at det akustiske rommet i Sofienberg kirke ikke egentlig ble utnyttet best mulig.