Platen begynner med det største (og eneste flersatsige) verket, T. S. Eliot Impressions. Hver av de fem satsene har som tittel første og siste linje i en spesiell strofe i et Eliot-dikt som har inspirert Pedersen, som om de gir en verbal ramme til musikken som fyller tomrommet mellom. Dermed har første sats (komponert i 1998, femten å før de andre) tittelen Time and Bell and buried the day [--At the still point of the turning world], et sitat fra Four Quartets. Den fjerde, I know the voices dying fall / Beneath the music from a farther room, forøvrig sitater fra et av mine yndlingsdikt av Eliot, The Love Song of J. Alfred Prufrock, og – som Hild Borchgrevink omtaler i CD-heftet – ser lenger bakover, til Shakespeares Helligtrekongersaften.

Hvordan høres så Pedersens musikk ut? Eliot Impressions er hovedsakelig slanke og enkle i tonen, alvorlige i uttrykket, men gjør ikke forsøk på å skildre ordene i musikk. Det samme gjelder i de andre fem (enkeltsatsige) stykkene som er samlet her, fra det tidligste Storyboard (1992), en kontrollert improvisasjon for solo saksofon og strykekvartett. Utøverne må lytte intenst til hverandre for å kunne reagere på komponistens instruksjoner, som «etter hvert, fang opp spillemåte i cello» eller «spill mer nølende, og uavhengig av første fiolin». Det er ingen tvil om at verkene er utfordrende lytting hele veien – tross mange individuelle hvilepunkter og direkte appell – som i Slowness Studies – Framework I (2007), men da blir Pedersens stemme ugjenkjennelig. Men Pedersen arbeidet ikke alene. Han samarbeidet med komponist-pianisten James Clapperton (som han skrev Time and Bell and buried the day [--At the still point of the turning world] og den livlig fremførte Impossible Images (1999) for) og den italienske avantgarde-komponisten Salvatore Sciarrino.

Når det gjelder de andre verkene, skjønner jeg ikke helt hvorfor tittelsporet, Soccorsi (2007; tittelen er et italiensk ord for «støttende») ble valgt – jeg ble mer tiltrukket av det tidlige verket When Silence Becomes Singing (1994), en fri og oppfinnsom duett for saksofon og slagverk, fantastisk spilt av René Wiik og Craig Farr. Clappertons gjengivelse av Impossible Images, som avslutter platen, er et annet høydepunkt, selv om det er Signe Bakke som talskvinne for denne glemte personligheten som skinner gjennom. Fin lyd.