Skrevet av Guy Rickards – oversatt fra engelsk Hilde Holbæk-Hanssen

Dette er et virkelig engasjerende album med samtidskonserter som man får lyst til å lytte til. Sommeros stil er dypt tonalt rotfestet, og når dette noen steder kan oppleves som en smule forenklet avveier komponisten her balansen mellom formspråk og uttrykk perfekt.

Solkverv (2005) er kortest, et livlig tresatsig verk for munnspill og orkester som, ifølge Lisbet Frøystadvåds lyriske tekster i CD-heftet, er inspirert av den islandske skalden Sigvat Tordassons veldokumenterte reise til den «evige stad» Rom i 1029, hvoretter han ble tatt opp i Kong Olavs hoff. CD-notisens detaljerte beskrivelse av Sigvat Skalds reiser kan indikere et tonedikt i tre deler, selv om jeg ikke hører det helt på den måten i denne vakre fremførelsen av Sigmund Groven, som verket er skrevet til. Det er et fint kompakt verk, på samme måten som det neste, Vårfest (2011-2), for et enda mer eksotisk soloinstrument - panfløyte, internasjonal kjent gjennom den rumenske virtuosen Gheorghe Zamfir på1970-tallet. Det var Zamfir og en annen rumensk utøver, Nicolae Pirvu, som inspirerte den unge Roar Engelberg til å velge instrumentet og etter hvert bli like mye av en virtuos som en representant for det – slik han viser når han spiller Vårfest, som han også bestilte. Inspirert av vårgudinnen Ostara (som tilsvarer den norrøne gudinnen Eostre), har Sommero laget nok et fint og beskrivende verk, der vinterens mørke klanger gir plass til en overbevisende jubel over våren. 

Grenser (2016), det største verket på platen, er en 20 minutter lang fiolinkonsert bestilt av Oslo Filharmonisk Orkester til den georgiske fiolinisten Aleksandre Khatiskatsi. Inspirasjonen er den desperate situasjonen til flyktninger som strømmer over Europas grenser fra sør og øst, når de krysser Middelhavet eller dør i forsøket. I denne innspillingen er det Marianne Thorsen som tar lederrollen. Det er et virtuost verk, som bringer frem det beste i henne, enten det er den dramatiske åpningen, Borders, den nydelige lyriske midtre Lament, eller den avsluttende danselignende Hope, som har et litt latinamerikansk preg. (Man kan også si at Solkverv tidvis har es latinamerikansk klang, kanskje til minne om Villa-Lobos’ fantastiske konsert.) Det er et strålende verk, og avslutter albumet på topp, takket være fabelaktig spill av solistene og det utmerkede Trondheim Symfoniorkester, dyktig ledet av Nick Davies. Virkelig gledelig.