Sonoko Miriam Welde
Bruch Fiolinkonsert nr. 1 i, op. 26; Vaughan Williams The Lark Ascending; Barber Fiolinkonsert, op. 14*
Sonoko Miriam Welde, fiolin; Oslo Filharmoniske Orkester, dir. Tabita Berglund og Joshua Weilerstein*
Lawo Classics LWC 1222 (62 minutter)
Hvis det finnes en bedre innspilling av Bruchs g-mollkonsert, kjenner ikke jeg til den. Riktignok har jeg ikke hørt samtlige 152 versjoner som nå er tilgjengelige, men jeg innrømmer at jeg satte meg ned for å lytte til denne nye innspillingen av en viss pliktfølelse fremfor glad forventning – og jeg ble forbløffet omtrent fra første tone.
Sonoko Miriam Welde gir en fantastisk tolkning av solostemmen, og Oslo-Filharmonien under Tabita Berglund fyller orkesterakkompagnementet med kraft og drama. De to yttersatsene stritter av energi og den midtre taler elegant om ekte følelse. Alle tempi er i det store og hele raske, men uten å sette rytmisk presisjon fra solist eller orkester på spill. En slik fremførelse spilt live i konsertsalen, ville fått publikum opp i stående applaus og jublende begeistring.
Mellom Bruch og Barber dreier Vaughan Williams’ The Lark Ascending seg om noe den antagelig gjorde for komponisten også – den sørger for en øy av ro. Akkurat når han skrev den i 1914 vites ikke, heller ikke om det var før eller etter utbruddet av første verdenskrig, men det er ikke helt uten grunn man lytter etter mindre urolige tider i den. Enkelte ganger behandles verket som sentimentalisert engelskhet, men RVW var ingen sentimental mann, noe denne tolkningen også tyder på.
Til min overraskelse, etter den lidenskapelige Bruch – slår Barber, en av de mest lidenskapelige filinkonsertene overhodet – feil: Joshua Weilerstein synes ikke å ha den samme fornemmelsen for størrelse og overblikk som Berglund har i Bruch. Weldes tolking av solostemmen er teknisk dyktig, men selv ikke hun får like mye ut av Barber som hun fikk ut av Bruch. De uvanlig raske tempoene som gjorde Bruch så spennende, hindrer musikken i å puste, og selv om fremførelsen har spenning, er det ikke noe stort engasjement her – og i dette verket er det bare å plukke følelser fra lavthengende grener. Men livlig lyd, og artikkel fra Andrew Mellor i CD-heftet.
