Sparre Olsen: Complete piano music
Vesle fivrel. Frå Telemark: Suite Nr. 1 & 2, Op 31. Air. Tre små klaverstykker. Leitom-suite, Op 33. Seks gamle bygdevisur frå Lom, Op 2. Andante funebre. Norske folketoner fra Gudbrandsdalen. Variasjoner over en Norsk folketone, Op 5. Salme: Ære det evige forår i livet.
Øyvind Aase (piano)
Toccata Classics TOCC 0584 (69 minutter)
Dette er ikke en plate bare for dem som ønsker å komplettere samlingen. Med tanke på hans levetid (1903-84), kan det være overraskende at all Sparre Olsens klavermusikk kan samles på en enkelt plate, spesielt når de 36 sporene spenner over en periode på 65 år, fra det første Salme: Ære det evige forår i livet (1916), som kommer sist på platen til 1981 da Air (spor 3) ble komponert. For mange komponister – for eksempel Stravinsky – ville dette illustrert komponistens utvikling over tid. Det som er bemerkelsesverdig med Sparre Olsen er en stil og en tilnærming som er konsistent gjennom hele karrieren.
Dette kan delvis forklares med at hans klaververker er tett forbundet med norsk folkemusikk. Nå var jo mesteparten av hans produksjon det, selv i de større formene – som oratoriet Draumkvædet – ser hans klaververker ser ut til å ha vært knyttet til et ønske om å speile folkemusikk på en enkel og samtidig raffinert måte. Av de elleve verkene på denne første fullstendige oversiktsplaten, er fire spesifikt basert på folkemusikk: de to suitene Frå Telemark, op. 31 (1940-41) – melodiene presenteres i en sammenhengende flyt eller blanding av melodier – den tidligere Seks gamle bygdevisur frå Lom, op. 2 (1927-28), hans tidligste klaververk og samlingen med Norske folketoner fra Gudbrandsdalen (1938), 19 små miniatyrer samlet på Bartok-vis (men som på ingen måte lyder som den ungarske folkloristen) i en løs sekvens.
Disse verkene kan først og fremst oppleves som sympatiske arrangementer eller transkripsjoner, som overbeviser i Grieg-tradisjonen. Komponisten Sparre Olsen er kun hørbar i den harmoniske behandlingen av hver enkelt folketone. Samtidig tilfører folkemusikk-idiomet hans egen musikk så mye at den høres like mye ut som folketoner, eller folketonefantasier, som originalkomposisjoner. Hvert verk er utsøkt utformet, som Tre små klaverstykker arrangert fra hans scenemusikk til julespillet Den gode stjerne i 1936, eller den dristigere Andante funebre (1949), en transkripsjon av forspillet til skuespillet Nederlaget (1936). Et større inntrykk av Sparre Olsen selv får man i Vesle fivrel (1953), Variasjoner over en Norsk folketone, Op. 5 (1930-1), og spesielt i Leitom Suite (1950-1), oppkalt etter komponistenes hjemsted på den tiden. Disse befinner seg i Sparre Olsens produksjon omtrent som de litt tidligere Sanger og danser fra Siljustøl i Sæveruds.
Øyvind Aase er en meget sympatisk formidler av disse for det meste små stykkene, der han stiller sin eksemplariske teknikk til disposisjon for selve musikken. Toccatas innspilling er vakkert klar, den nære akustikken i Rainbow Studio i Oslo får det til å høres ut som om pianisten befinner seg i ens egen entré. En rekke slike stykker er kanskje ikke noe for enhver smak, men dette er en fascinerende samling av kjente og mindre kjente melodier.
Red.anm: En redigert utgave av Øyvind Aases artikkel til CD-heftet ble publisert på Klassismusikk.com 28 august.
