Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

«Ricercare» betyr å undersøke og har vært et vanlig begrep for et kontrapunktisk musikkstykke siden det 18. århundre. Alle trioene her legemliggjør denne ideen i større og mindre grad, tre av dem er fra midten av 1900-tallet. Den første ble skrevet av Johan Kvandal (1919-99), et relativt tidlig verk fra 1950, komponert på den tidløse klassiske måten som ble hans varemerke. Verket kan ha virket noe i utakt stilmessig på 1950-tallet, men synes nå å være mer i takt med tiden: det kunne ha vært komponert i fjor eller for mer enn hundre år siden. Likevel er det så vakkert satt sammen at slike spørsmål blir irrelevante. Kjernen i verket er den lange, søkende sentrale Adagio non troppo, som står for nesten halve spilletiden. Sentrert rundt et nydelig hovedtema, tar den form av en kontemplativ, fritonal fantasi, pent omgitt av de to lett lekende og danselignende yttersatsene. Trioen burde være på repertoaret til alle stryketrioer med respekt for seg selv (og gjerne noen kvartetter også, for den saks skyld). 

Det samme høye nivået er det på Trio av Finn Mortensen (1922-83). Han var en av Norges mest særegne komposisjonsstemmer i det 20. århundre: de som kjenner hans storslåtte tidlige Symfoni (1953), trenger ikke mer anbefaling fra meg. Trio ble skrevet et par år før orkesterverket, og viser en bemerkelsesverdig oppfinnsomhet, spesielt den innledende Adagio-Allegro, der disse tempoene alternerer mer enn de er til stede som en slags enkel todelt åpningssats. En Sjostakovitsj-lignende midtsats veksler også mellom to motsatte tempi, Adagio igjen i kontrast til Allegretto, favorittempoet til den russiske mester. Allegro vivace-finalen følger en helt annen linje, med uventede brudd og en lys og livlig karakter. Denne skulle også vært langt mer kjent. 

Edvard Fliflet Bræin (1924-76) komponerte sin eneste stryketrio tidlig på 1960-tallet, selv om Arvid O. Vollsnes i CD-heftet antyder at den går tilbake til komponistens stil et tiår tidligere og kanskje kan stamme fra da. Mens Vollsnes oppdager en «fransk» klangpolyfoni, er det et i tillegg snev av den mindre stridbare Sjostakovitsj i verket, og dette på en tid hvor russerens strykekvartetter ikke var særlig kjent (han hadde faktisk bare fullført fire av sine femten i 1965), så – i likhet med Mortensen – er det ikke snakk om en stryketrio som prøver å høres ut som en nedskåret kvartett. Dens konsise form får den til å virke mer som en sonatine enn en sonate i formen, men den drivende impulsen gjør et betydelig inntrykk. 

Tittelsporet er Bertil Palmar Johansens Ricercare (1996), et levende tredelt stykke som legemliggjør mange av de kompositoriske bekymringene/problemstillingene i de andre verkene på platen, men med et mer avansert harmonisk idiom (som tidvis minner meg om Vagn Holmboe, som merkelig nok døde det året Johansen komponerte Ricercare). Ssens Trio (jeg antar det skal uttales som “essens”) er på topp i dette fantastiske nye stykket – vel, det er bare 26 år gammelt! – som de er i de andre. Lawos lyd er også strålende. Innspillingen er gjort i den nydelige akustikken i Sofienberg Kirke i Oslo mellom mai 2020 og mars 2021. Anbefales på det sterkeste.