Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Dvořaks Requiem (1890) er et ruvede mesterverk, men jeg tviler på om det får én fremførelse for hver hundrede av Verdi, som er et mere dramatisk, men mye grunnere verk. Vel her er et annet fremragende rekviem som aldri blir spilt – av Sir Charles Villiers Stanford (1852–1924), født i Dublin og som sammen med Sir Hubert Parry utgjorde bærebjelkene i den britiske renessansen i de siste årene av det 19. århundret og de første av det 20. Dette er fra 1896 og ble bestilt av Birmingham Triennial Festival det påfølgende året. Musikkspråket ligner mye på Dvořaks: rik korskriving, følsomme orkesterteksturer – og brakende bølger av lyd i høydramatiske øyeblikk. Fra sine Birmingham-musikere – som nå oppsøker verket ett og et kvart århundre etter at det første gang ble spilt i byen – får Martyn Brabbins en hjertevarm og livlig fremførelse, med fire utmerkede solister og et orkester som spiller med stor heftighet. Det eneste mangelen her er korets diksjon: ofte er det svært vanskelig å høre hva de synger uten et teksthefte til hjelp – noen burde opplyst dem om at de må spytte ut konsonantene for å bli hørt. En liten lyte på en herlig innspilling av et herlig verk. Å høre det live må være en skjellsettende opplevelse, en sjelelig forfriskning.