Steve Elcock, Orchestral Music Volume 2
Incubus, Op 28. Haven, Fantasia on a theme by J S Bach, Op 4. Symphony No 5, Op 21
*Andrey Lopatin (fiolin). **Grigorii Vever (klarinett), Evgeny Plaksin (horn). Siberian Symphony Orchestra, dir. Dmitry Vasiliev
Toccata Classics TOCC 0445 (77 minutter)
Karrieren til den britisk-fødte komponisten Steve Elcock (f. 1947), som bor i Frankrike, er spesiell. Uten formell komposisjonsutdannelse (og bare musikkundervisning på barneskolenivå i tillegg til fiolinundervisning) befinner han seg ikke bare i utkanten av musikklivet – bortsett fra å dirigere et lokalt fransk orkester nå og da – men heller lysår unna. Som komponist er han amatør (han har aldri mottatt bestilling på noe verk) i ordets beste forstand, der han komponerer ut fra eget, indre behov. Slike er det jo mange av, og mesteparten bør sikkert glemmes. Det som er bemerkelsesverdig med Elcocks musikk, er hvor velkonstruert, uttrykksmessig fokusert og kraftfullt alt er: i motsetning til mange selvlærte (og en god del høyskoleutdannede) komponister, setter Elcock høye mål for sine komposisjoner, som han stort sett oppnår og vel så det.
Selv om musikken har gjenkjennelig britisk aksent, er det et like sterkt nordisk element i den, ikke minst fra svenske Allan Pettersson og danske Vagn Holmboe. 3. Symfoni, på Vol.1 i denne serien (TOCC 0400), viste hvor godt Elcock har tilegnet seg denne innflytelsen – spesielt fra Pettersson – i en herlig fremførelse dirigert av Paul Mann, som leserne kanskje husker fra den vakre innspillingen av Leif Solbergs lysende Symfoni (TOCC 0260). Elcocks 5. Symfoni er en helt annerledes type verk enn den 3. (eller Solberg, for den saks skyld): Nok en storstilet, firesatsig symfoni, suverent skrevet (Elcock har et naturlig talent for orkestrering), som henter inspirasjon fra Beethovens 5., noe den ikke er alene om blant britiske symfonier: Matthew Taylors 5., urfremført i London i fjor, gjorde et poeng av å engasjere seg i formatet til en mer berømt forgjenger: Vaughan Williams, og hans glitrende 4. symfoni ble skrevet enda tettere opp mot Beethoven.
Elcock har fulgt sitt eget spor, ofte med bruk av korte musikalske motiver. Han plasserer sin scherzo (med tittelen «Ostinato») som nr. 2. Dette fungerer strukturelt siden åpningssatsen har en mer kompleks, kvarterlang struktur, Allegro—Lento—Moderato, nesten en symfoni i seg selv. Scherzoen passer i den etterfølgende satsen, slik den gjør hos Beethoven (og Vaughan Williams), med her er den den midtre Canzonetta, med tempoangivelsen Largo. Åpningen av finalen, Allegro, siterer åpningsakkorden i Beethovens finale, men igjen følger den sitt eget spor i oppbygging – og konklusjon – en svært tilfredsstillende, individuell utforming.
De andre verkene på platen, som i Vol.1, omfatter verker inspirert av Bach, Haven (1995, revidert 2011-17) og et levende og svært virkningsfullt åpningsverk, Incubus (2017). Sistnevnte er det nyeste stykket på platen, opprinnelig komponert som finale på en strykekvartett (Night after Night) og orkestrert like etterpå; en fantastisk toccata i perpetuum mobile-stil. Med sin myke og mystiske innledning utgjør Incubus en nærmest ideell introduksjon til Elcocks stil. Haven er svært annerledes; en tidlig fantasi over temaet i Sarabande fra Bachs Partita Nr. 1, BWV 1002; bare på slutten kommer hovedtemaet helt til syne i solo fiolin, følsomt spilt av Andrey Lopatin. Fremføringene, følsomt dirigert av Dmitry Vasiliev, er vel gjennomtenkt. Siberian Symphony Orchestra spiller, om ikke virtuost, sikkert og engasjert. Toccatas lyd er førsteklasses.
