Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Tyrants Destroyed er Elcocks sjette av til nå åtte symfonier (en innspilling av den åttende er klar for utgivelse senere i år. Han har allerede fullført sin niende og arbeider på den tiende). Nr. 6 er komponert i to lange satser, og varer i over 32 minutter i denne strålende fremførelsen av Siberian Symphony Orchestra under Dmitri Vasiliev (som spilte inn den forrige platen med Elcocks mektige femte symfoni, som jeg varmt anbefalte sommeren 2020). Den begynner stille, bygger seg opp med resolutt, tidvis stålfast, besluttsomhet til et stort klimaks som avslutter åpningssatsen. Noen steder høres musikken stridbar ut, spesielt i andre satsen, men kanskje ikke så mye som man kunne vente fra tittelen. Den nordiske tonen i Elcocks orkestermusikk er ofte blitt bemerket av kommentatorer og nr. 6 er intet unntak (heller ikke nr. 7 for den saks skyld); spesielt fargeleggingen av hans ofte målrettede linjer bringer tankene hen på svenske Allan Pettersson. Det er større lysstyrke i Elcocks verk, som sammen med flyktig bevegelse i symfoniens hovedtrekk minner meg om den fremragende amerikanske symfonikeren Peter Mennin (hvis musikk jeg virkelig anbefaler om du ikke kjenner den). Den «tordnende» avslutningen av sjette-symfonien, etter en variert oppbygging av tempo og intensitet, er strålende fremført.

Opprinnelsen til den ensatsige 7. Symfoni (2020) er noe komplisert, knyttet til både Symfoni nr. 8 og 9; noe man kan lese seg opp på i den fine CD-artikkelen av Francis Pott her eller komponistens blogg i ovennevnte lenke. Dette er et noe mer avslappet verk, skrevet for et mindre orkester (dobbel treblåserbesetning og bare to slagverkere), men har fortsatt et ganske uttrykksfullt trykk; den karakteristiske variasjonen i tonen (fra stille til vulkansk) er der fortsatt, og den har en følelse av noe episk over seg tross den relativt beskjedne varigheten.

Mellom disse to praktfulle symfoniene ligger et verk som gir maksimal kontrast. Ledetråden til Elcocks korte klaverkonsert, Manic Dancing (2015), ligger i tittelen. Marina Kosterina er her den fingernemme solisten med et spill fullt av uttrykk og driv, slik musikken krever. Hennes forhold til Vasiliev og orkesteret høres førsteklasses ut, og alle medvirkende ser ut til å sette pris på noe som må være et ganske uvanlig repertoar for dem. Utøvelsen av alle tre verkene er fabelaktige, eksemplariske førstefremførelser av noe som på ingen måte er enkel musikk. Toccatas lyd er også fantastisk.