Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Jeg må innrømme at Kahrs (f.1959) knapt var mer enn et navn for meg før mitt møte med denne nye Aurora-utgivelsen. Jeg husker å ha hørt hans Edvardpris-vinnende strykekvartett Ein Hauch um nichts – jeg anmeldte den faktisk for det fantastiske nå nedlagte tidsskriftet Nordic Sounds i 2005 – og selvfølgelig at han ble tildelt Arne Nordheims komponistpris det samme året. Jeg kan ikke huske å ha hørt noe siden da, så jeg ønsket denne platen som en velkommen mulighet til å følge litt med på hva han har gjort siden da, selv om Auroras CD-hefte kun inneholder informasjon om urfremførelser og innspillinger.

Den mørke, oppbrutte stilen som var et kjennetegn på kvartetten, holder fortsatt stand i stryketrioen Curlew, bestilt av Kari Rønnekleiv og urfremført av hennes trio, Pitches in regalia, under Ultima-festivalen i 2013. Innspillingen ble gjort i Vollen, i april 2019 av de samme utøverne (Rønnekleiv på fiolin, bratsj Ole-Henrik Moe, og cellist Kaja Aadne Thoresen), og viser musikernes fullstendige engasjement til et utfordrende partitur å både spille og lytte til. Fraværet, nesten hele veien, av en utholdt linje i musikken (bortsett fra en episode i Thoresens cello) betyr at det er få kroker der lytteren kan få en følelse av verkets generelle form. I stedet blir man tvunget til å oppleve det punkt for frakoblet punkt, uharmonisk tekstur for uharmonisk tekstur. Et stykke for spesialister, tenker jeg. Fremførelsen er imidlertid autoritativ: Curlew var Pitches in regalias første urfremførelse.

Trioen O ihr stimmen des Geschiks, ihr Wege des Wanderers, for bass- og contrabass-klarinetter og stryke-bass, henter tittelen fra første linje i Hölderlins fragmenterte dikt Griechenland. På en måte gir det korteste verket på platen (under 13 minutter) en større følelse av linje og dialog i musikken, slik man kunne håpe på i kammermusikk. Dette ble også urfremført på Ultima i 2013. Kun Kristine Tjøgersen er igjen av det opprinnelige ensemblet, men kontraklarinettisten Shizuyo Oka og den fremragende kontrabassvirtuosen Håkon Thelin veier opp for det. Enten man liker eller misliker musikken, er kvaliteten på fremførelsen åpenbar. Det samme gjelder for David Alberman i Comme le ciel parmi les ailes des oiseaux, det tidligste verket her (tror jeg), som ble urfremført – av Alberman – i Zürich i 2008. (Denne innspillingen er gjort på IRCAM, Paris, 2016). Tittelen kan høres ut som en etyde av Messiaen, men musikken er på ingen måte lik franskmannens. Det er det lengste verket på platen, og enkeltsatsen holder på oppmerksomheten (selv i tause partier, som det er mange av) med en sterkere følelse av linje fra første til siste takt. Basert på et kort surrealistisk dikt av Éluard, kretser og skvatrer musikken som fugl i luften, sirkler, stuper og seiler fritt i det som ved første gjennomhøring kan virke som tilfeldige bevegelser, men som med repetisjon og gjenkjennelse dukker opp som del av en helhetlig plan (som jeg ikke finner i Curlew). Verkets harmoniske, tematiske og teksturmessige språk er fortsatt bevisst moderne, og kan virke fremmedgjørende på uoppmerksomme lyttere, men for alle andre, fortsett å prøve. Logikken er der og vil avsløre seg, spesielt med en så engasjert fremførelse. Auroras lyd er førsteklasses.