The Beauty that still remains

The Beauty that still remains

The Beauty That Still Remains (2015) henter tittel fra et av de mest kjente, trassige og følelsesladde sitatene i Anne Franks dagbok: «Jeg tenker ikke på all elendigheten, men på all den skjønnheten som fortsatt er igjen». Følelsen i det sitatet, fokuset på det positive i en svært farlig tid, er den søylen Marcus Paus’ usedvanlig vakre kantate er bygd rundt. Innkapslet i den siste av de elleve satsene, Epilogue, er nettopp disse ordene lagt inn i en melodisk strøm som er fengende og hjerteskjærende på samme tid.


Skrevet av Guy Rickards - Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen


Paus The Beauty That Still Remains*,***. Ratkje Asylos**,***.
*Frode Haltli (akkordeon). **Marianne Beate Kielland (mezzosopran), Amalie Eikenes Randen, Selma Aurelia Holth (sopran), Schola Sanctae Sunnivae, Anne Kleivset (korleder for gregoriansk sang). ***Nora Aleksandra Lindeman Katla (sopran), Det Norske Jentekor, dir. Anne Karin Sundal-Ask
Lindberg Lyd  2L-157-SABD (72 minutter; SACD og Blu-ray)


Noe av kraften i Paus’ utforming kommer av hans bruk av jentekor som hovedmedium, der mange av sangerne – i enhver fremførelse – er på samme alder som Anne Frank var da hun skrev ordene, før hun ble forrådt og transportert i dødsleiren. Men det hadde hatt lite å si om ikke Paus’ musikalske oppfinnsomhet var så stor som den er. Dette gis en ekstra dimensjon med den rollen akkordeon-akkompagnementet har, her glimrende utført av Frode Haltli, selv om det er steder der man kan diskutere hvem som akkompagnerer hvem. Her er det en ekte følelse av sammensmelting, kontrapunkt og kryssbefruktning mellom de musikalske trådene, på en måte som gjør at da jeg over omtalte The Beauty That Still Remains som en kantate, like godt kunne kalt den en konsert for akkordeon med korakkompagnement. Musikken fungerer like godt i begge formater og enda mer som en syntese. Den fiske komponisten Mikko Heiniö har klart en tilsvarende blanding i noen av sine klaverkonserter (om enn ikke så vellykket som Paus har klart her) og den egentlige stamfaren til denne typen verk er det makeløse Wirklicher Wald av Arne Nordheim. Dette er det fineste verket jeg har hørt av Marcus Paus og det blir helt strålende sunget av Det Norske Jentekor, som det ble skrevet for, under ledelse av Anne Karin Sundal-Ask, og med Nora Aleksandra Lindeman Katla som sopransolist.

Det ledsagende stykket er nok en flersatsig kantate skrevet for dette fantastiske jentekoret: Asylos (2012-3) av Maja Solveig Kjelstrup Ratkje. I Asylos (gresk ord for «ukrenkelig»), er jentekoret del av en serie overlappende teksturer med en gruppe på tre solosopraner, en gruppe som synger gregoriansk sang, og den betagende stemmen til Marianne Beate Kielland som svever mellom, ofte under, de musikalske linjene. Med litt over 31 minutters varighet er også Asylos en viktig ytring, og den lagdelte konstruksjonen bidrar med en ekstra dimensjon. Verket inneholder fragmenter av skriftene til den store franske, kristne mystiker Simone Weil, sammenvevd med gregoriansk sang (hovedsakelig officiet In Nativitate Beatae Mariae Virginis) samt norske barneleker og -sanger. (Den versjonen som er innspilt her er nødvendigvis den «enkle» konsertversjonen, men i livefremførelser inkluderes stolleken i den gregorianske sangen.) Ratkjes uttrykksmessige mål er inkludering i motsetning til eksklusjon, ved å stille opp fortidens religiøse pilegrimer mot dagens asylsøkere. Hvilket politisk standpunkt og reaksjon på teksten man enn måtte ha, er resultatet fortryllende – fortryllende sunget og innspilt. Så langt årets plate for meg.