Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Nicola LeFanu er absolutt komponist «på egne ben», selv om flere komposisjonsmessige rollemodeller har hjulpet henne med å skape sin individuelle stil, fra lærere som Jeremy Dale Roberts (1934-2017) til den ikoniske amerikaneren Earl Kim (1920-98, som i sin tur var elev av Bloch, Schönberg og Sessions), samt moren og hennes ektemann, den australske komponisten David Lumsdaine (f. 1931, som har studert med Lennox Berkeley i London). Hun har hentet noe fra alle disse og formet uvanlig fantasirike og teksturmessig vakre musikk. Hennes verk er tidvis også – i likhet med Maja Ratkjes – utvilsomt en utfordring å spille og lytte til. Men belønningen er enorm. LeFanus verker er ikke symfoniske i den vanlige betydningen av ordet; de er heller fri for form (men har ikke mindre streng struktur), og henter gjerne inspirasjon fra naturfenomener og litteratur, enten fra Europa eller Fjerne Østen.

Som klarinettisten Romano skriver i CD-heftet, er tittelen på LeFanus første store orkesterverk, The Hidden Landscape (1973), svært treffende siden hennes musikk dreier seg om å «finne musikken» i hva enn det opprinnelige stimulus til verket har vært. The Hidden Landscape «ser ut til å saumfare en vid horisont av jord og himmel» og langsomt fokusere på de mindre detaljene, som raskt samles i verket. Stykket, som stort sett er i to deler, langsomt og fort, innrammet av en stemningsfull prolog og epilog, beskriver en ustabil reise gjennom et tenkt terreng; den avsluttende delen med sin spøkelsesaktige essens av melodi, går rett i hjertet.

LeFanu var midt i tyveårene da hun komponerte The Hidden Landscape og den langt mer kontemplative Columbia Falls (1975). Nok en gang får man en følelse av musikk som beveger seg i et variert landskap, selv om verkets deler er strukturert mer som en bue, og instrumentfamilier, enten treblåsere eller messing, slagverk eller strykere, spiller mer enn før. Threnody (2014-5) følger et annet spor, som en klagesang for gutten Astynax, den oppdiktede sønnen til Hektor i Trojanerinnene (i dette tilfellet gjennom Brendan Kennellys gjendiktning av Evripides). Her er språket mer direkte, melodiene mindre kantete enn i hennes tidligere verk, et trekk som også er merkbart i det største verket på platen, kantate-konserten for sopran og orkester, The Crimson Bird (2016-7). Dette har også hentet inspirasjon fra Evripides, men benytter en tekst av John Fuller, som også retter søkelyset mot barns lidelser under krig. Det er et kraftfullt verk som krever tid å bli kjent med – noe man har mye igjen for. Alle fremførelsene, som er hentet fra BBC og Radio Telefis Éireann (førstegangsutgivelser med unntak av Columbia Falls), er suverent gjennomført, og den re-mastrede lyden er førsteklasses.