The Deeper the blue

The Deeper the blue

Tittelen på denne ytterst fortryllende og mangfoldige platen er hentet fra et sitat av Wassily Kandinsky, i hans «dels polemiske, dels filosofiske avhanding» Über das Geistige in der Kunst (Om det åndelige i kunsten) (1911), som drøfter forholdet mellom farger og abstrakte former. Det samme kan sies om musikk, og de fem verkene som er samlet her illustrerer forholdet mellom farge og form på en beundringsverdig måte.


Skrevet av Guy Rikards


Vaughan Williams Fiolinkonsert i d-moll Concerto accademico*,*** Hesketh Inscription-Transformation*,*** Dutilleux, arr Hesketh Au gré des ondes*** Ravel Tzigane*,***. Sonate for fiolin & klaver*,**
*Janet Sung (fiolin). **Simon Callaghan (klaver). ***Britten Sinfonia / dir. Jac van Steen
Somm Recordings SOMMCD275 (72 minutter)


Platen åpner ensfarget, om man kan si det slik, med strykerne i Vaughan Williams’ fiolinkonsert – også kjent som Concerto accademico (1924-5) – og Ravels nesten samtidige fiolinsonate (1926-7). Vaughan-Williams søkte til Bachs fiolin- og dobbeltfiolinkonserter etter inspirasjon, og sammenstillingen av de Bach-lignende forsiringene med Vaughan Williams’ varemerke, modal tonalitet, får resultatet til å klinge enda mer engelsk. Selv om Janet Sung unektelig er en fin musiker og bidrar med en tolkning som kan matche dette, er det noen små intonasjonsmessige problemer mellom henne og strykerne i Britten Sinfonia som gjør at fremføringen låter litt mer kantete ut enn den burde. Dette er ikke noe problem i fremføringen av Heskeths Inscription-Transformation og Ravels Tzigane, og hennes samspill med Simon Callaghan i franskmannens sonate er en vinnertolkning.

Et annet tema på platen er det mellom elev og lærer: Vaughan Williams studerte med Ravel i 1908, like før han fullførte sitt mesterstykke for strykeorkester Fantasia on a theme by Thomas Tallis, en rikt kolorert vev av enda dypere farger enn i konserten. Kenneth Hesketh (f. 1968) studerte med en annen franskmann, Henri Dutilleux (1916-2013) på et Leonard Bernstein-stipend i Tanglewood i 1995. Hesketh har beholdt en dyp takknemlighet overfor sin lærers musikk, noe som kan høres i hans mesterlige orkestrering (2014) av Dutilleux’ suite med seks klaverstykker, Au gré des ondes (1946). Tittelen kan oversettes med Der bølgene slår inn og – siden de opprinnelig var karakterstykker skrevet for radio – kan det være et ordspill på ideen om hav og radiobølger. Det siste stykket var tilegnet Geneviève Joy – det året de giftet seg.

Hesketh skreddersyr subtilt sine orkestreringer så de lyder som fransk musikk på midten av 1900-tallet i stil med Dutilleuxs stykker. Heskeths fiolin- og orkesterverk Inscription-Transformation (2015) avslører hans imponerende oppbud av orkestreringskunnskap når orkesteret gir et rikt og glitrende akkompagnement til fiolinisten. Inscription-Transformation er et fascinerende verk der det musikalske materialet i åpningen, slik tittelen antyder, i løpet av fjorten minutter transformeres: ikke så mye til en konsert som til et verk som handler om hvordan en konsert burde lyde. Hesketh er uten tvil en av de ledende komponistene i sin generasjon (han er også en kjent pedagog) og han har den sentrale eller samlende rollen på denne fascinerende platen med fransk og engelsk musikk. Fremragende fremførelser (om man ser bort fra Vaughan Williams) og lyd.


Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen