Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Villa-Lobos var den første store komponisten i moderne tid som konsekvent skrev for instrumentet, og hans soloverker Etyder, Preludier og Chôros No 1 («Chôro Tipico») er med rette kjente. Han brukte imidlertid ikke instrumentet i kammermusikk før relativt sent, som i Sextuor Mystique midt på 1950-tallet. Da hadde italieneren Mario Castelnuovo-Tedesco (1895-1968) – faktisk allerede i 1950 – komponert sin Kvintett for gitar og strykekvartett, den første av noen virkelig størrelse siden Giuliani et århundre tidligere, og muligens Boccherini sent på 1800-tallet. Castelnuovo-Tedescos geniale og tiltalende kvintett, komponert for den legendariske virtuosen Andrés Segovia (hvis spanske herkomst kommer til syne i to av de fire stasene), er derfor en milepæl i den klassiske gitarens moderne historie.

Det samme gjelder kvintetten til den kubanske komponisten Leo Brouwer, komponert til egen fremførelse i 1957 da han bare var 17 år. Brouwer er en berømt gitar-komponist som har komponert for andre gitarister og også fått verker skrevet til seg. Hans kvintett er nok et verk med betydelig appell. Den har tre satser, med to livlige yttersatser som omgir en lyrisk Adagio. Den klinger imidlertid atskillig mer moderne i formspråket, mer fylt av afro-karibiske rytmer og swing enn italienerens neoklassiske og neo-Schubertske komposisjonsmåte.

Disse to kvintettene fra 1950-tallet var begynnelsen på den rike blomstringen av kammermusikk for gitar i de senere tiårene. På denne vakkert spilte og innspilte platen omgir de et av de nyeste eksemplene på «nåtid»: Hvoslefs engasjerende, om enn (til tider) noe foruroligende trio, Troika (2019). Den er skrevet for gitarduo og slagverk og formet i én stor sats, inspirert av den russiske farkosten som tradisjonelt trekkes av tre hester. Det er lite som er tradisjonelt med Hvoslefs bemerkelsesverdig fantasifulle komposisjon som, mens musikken er drivende hele veien, uttrykksmessig ofte er ganske behersket. Stilistisk er den lysår unna de andre to verkene (selv om den kanskje kan ha noe til felles med Brouwer her og der). Den utgjør en meget effektiv kontrast til de to kvintettene og setter Olsens glitrende spill – som er et så fremtredende trekk i kvintettene – i et helt annet lydperspektiv. Tidvis spiller han behendig duett med sin medspillende gitarist Egil Haugland, tidvis med slagverkeren Trond Gjelsten Dale. Det er, etter min mening, det beste stykket på platen, selv om mange kanskje vil foretrekke Brouwer. Fantastisk lyd, fremragende fremførelser av alle involverte, fascinerende program.